Visdommens ydmykhet foran påsken
I påskeuken vil tusener av mennesker igjen åpne seg for evangelieordene. De har en lengsel etter å få sitte ved Mesterens føtter og høre hva han har å si.
Påskedramaet bærer bud om større visdom og dypere kjærlighet enn den som står øverst på tidens dagsorden.
Hva vet vi egentlig? Hva er viktig å skjønne? Hvem kan forstå Guds visdom?
I den stille uke er det rett å ta på seg den rette ydmykhet og grunne over Kristi merkelige vei gjennom påskedagene.
Fra én side sett er det makabert, det med tornekronen og korsfestelsen. Noen vil si det virker naivt og primitivt.
Slik har det alltid vært. Ingen må tro at påskebudskapet har vært mer "spiselig" i andre tider enn det er i dag.
Gud selv innrømmer at det kan se rart ut. Men så stor er Gud at han våger å skjule sin største visdom bak det ytterste enfold. Slik vil han også på dette området skape et bakvendt-rike: Det skal være enklest for de ulærde og vanskeligst for de kloke.
Om menneskets mulighet til å fatte de virkelig viktige sannheter, skriver apostelen Paulus:
"For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet...Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene"
I påsken åpenbarer Gud seg i sin svakhet. Ja, han trer fram i sin dårskap. Men han er sterk, vis og forstandig i sin dårskap. Ved det vil han gjøre menneskevisdom til skamme.
Den stille uke inviterer til å smake på Guds visdom, meditere over Guds svakhet og undres over Guds dårskap.
Da kan vi, som Luther sier, bli "lærde, brukbare og modige mennesker".
1Kor 1:19, 25
