Kunsten å kjenne seg selv

Den som alltid har rett - og vet det, er alltid upopulær - og vet det ikke. En av de mest verdifulle lærdommer i livets skole er å få et sant og sunt bilde av seg selv - hvordan jeg er, hvordan jeg virker på andre, hvilke holdninger og drivkrefter som egentlig styrer meg.

Men enda viktigere og vanskeligere er å tenke seg litt ut av sin tid og sin sammenheng og spørre: På hvilke punkter kan hele vår tid være på villstrå? Hva vil de om hundre år riste på hodet av?

Bibelen er et stabilt og tidløst kompass å styre etter. Speiler jeg meg selv, min samtid og mine medmennesker i Ordets klare speil, blir jeg korrigert.

Lever du i denne justeringen fra kompasset? Hvor mange av oss setter seg ned, åpner Bibelen og ber: "Herre, vis meg hvor jeg tar feil!"

Når det gjelder selverkjennelse, gir apostelen Paulus følgende prioritering:

"Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv! Eller kjenner dere ikke dere selv at Kristus Jesus er i dere?"

Har jeg en levende tro på Kristus? Eller er den innbilt?

Du skal ikke stille slike spørsmål mens du er preget av selvforakt eller depresjon. Hvis alt annet ser stengt ut, synes det å være lukket i forholdet til Gud også.

Du skal spørre deg selv om troslivet ditt når Den Hellige Ånd minner deg om det, for eksempel nå. Og så skal du ta til deg både de bibelordene som "dukker deg" og som "reiser deg opp" igjen.

Den beste bønn til selverkjennelse når det gjelder troen, står i Salmen:

"Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!"

2 Kor 13:5. Sal 139:23-24