Etter førti år kom sjansen
Men stakkaren var slett ikke noe fagert syn, fillete og skitten. Men han vakte medynk, så det falt en og annen skilling i tørkleet hans fra de mange som gikk ut og inn av templet. Når solen ség ned i vest, kom de samme trofaste og hentet ham hjem til hans enkle hytte.
Slik hadde livet gått - tusener av dager. Nå hadde han passert de førti.
Men så en dag kommer to menn forbi. Det er ved tretiden om ettermiddagen. Rent rutinemessig rekker tiggeren fram hånden og mumler mekanisk om en gave.
- Se på oss! sier Peter med vekkende stemme. Sammen med Johannes er han kommet til templet for å be. De har lært aldri å overse en elendig. "Sølv og gull eier jeg ikke, men det jeg har, det gir jeg deg. I Jesu Kristi, nasareerens navn - stå opp og gå!"
Tiggeren kjenner et sterkt grep som tar fatt i hans høyre hånd, som trekker ham opp - han kjenner styrken som en varmebølge ned gjennom de visne og deformerte beina. Han springer opp, følger apostlene inn i templet, jubler sin takk mot Gud.
Folk undrer seg: Han som i årevis har skjemt ut den fine sølv- og gull-porten med sine tiggerfiller, nå går han og lovpriser Herren!
Når folket først har stimet sammen, fulle av skrekk og nysgjerrighet, holder Peter en tale for dem:
"Ved troen på Jesu navn, har dette navn gitt styrke til denne mannen som dere ser og kjenner. Troen som var virket ved Jesus, har gitt ham full førlighet tilbake, slik dere alle kan se," sier Peter.
Hva tenkte tiggeren? - Jeg skal aldri glemme dette navnet Jesus. Førti år har jeg levd et nedverdigende liv - midt i trafikken, foran den fagre nådens dør, men aldri innenfor. Men det kom et ord fra Jesus.
Han er den vakreste døren, bedre enn sølvet og gullet, som jeg var opptatt av. Han åpner for liv i frihet, glede og tjeneste.
Apg 3:6
