Samuel og Jesus, og jeg?
Samuel var bønnesvaret og bønnebarnet. Hanna ba om en sønn for å bli fri fra det skamfulle og vanskelige ved å være barnløs, og lovet å gi gutten til Gud. Det var et løfte hun holdt. Og Samuel ble til en stor profet og prest i Israel i ei tid der presteskapet var i skikkelig forfall, kan vi lese (v. 35). Han var også den siste dommeren før folket fikk en konge. Far til Samuel presenteres som efraimitt, men han tilhørte levittene som var uttatt til prestetjeneste (1. Sam.1,1; Krøn. 6,33ff).
Ordene i dette verset er de samme som ble brukt om Jesus i oppveksten. Også Han vokste og ble stor og gikk fram både hos Herren og blant mennesker og fikk velbehag (Luk.2,52)! Og Samuel er på mange måter et forbilde på Jesus (v. 35). Jesus er den siste dommeren, Han kom også som en stor profet midt i ei forfallen tid, og Han er den trofaste presten som gjør etter det som er i Guds hjerte, sier Bibelen (Luk.7,16; 2. Tim.4,1; Hebr. 5,5-10; 7,25). I motsetning til Samuel som ble erstattet av en konge, er Jesus selve Kongen! Han er alt i ett!
Og kanskje kan disse ordene også være et kall til oss? Dette om å vokse i kjennskap til Herren, og gå fram i modenhet, være et presteskap og profeter i ei fallen tid? Det kan vi få være, og så kan vi få peke på Jesus som Kongen.
Av Eli Fuglestad.
TFT 817.
