Dobbelt statsborgerskap
Jeg kjenner en som fikk dobbelt statsborgerskap da Norge endra reglene for noen år siden. Det var en heftig prosess for å dokumentere at han hadde vært i landet lenge nok og ofte nok til å tilfredsstille kravet. På Paulus sin tid var det også mulig med dobbelt statsborgerskap. Han hadde selv det fra fødselen av, mens andre betalte dyrt for det, som den greske kommandanten i den romerske hæren, kan vi lese (Apg. 22,27-28). Som kristne har vi også dobbelt statsborgerskap.
Når vi blir født på ny, får vi denne himmelske borgerretten i fødselsgave. Inkludert er et nytt hjemland med en konge, privilegier, rettigheter og fullt av rikdommer! Når vi samles med andre troende, kan vi kjenne på denne tilhørigheten. Én dag skal Kongen, Jesus, komme og hente oss til dette landet. Da blir vi fri fra forgjengeligheten som får oss til å sukke her, da blir håpet oppfylt (Rom. 8,18-23)! Ikke rart Paulus sier at vi venter med iver og forventning!
Ja, da er kanskje spørsmålet: gjør vi det? Venter vi med iver og forventning på at Jesus skal komme igjen og ta oss med til Himmelen? For hvis vi ikke gjør det, så trenger vi kanskje å se litt mer på: hva er det som vi har der i Himmelen, hva er det som venter oss? Og minne oss selv på at det er faktisk der vi hører til, det er der vi egentlig er hjemme!
Av Eli Fuglestad.
TFT 812.
