Stein eller nåde?
Det er interessant å lese at de eldste gikk bort først (v. 9). Blir man mer ydmyk med årene? Kanskje. Jesus var uten synd og kunne faktisk ha kastet den første steinen. Hvis han hadde gjort det, hadde det vært et klarsignal til de andre om å henge seg på. Men Jesus kastet ikke steinen. Han var ikke kommet til verden for å dømme verden, men for å frelse det som var fortapt, står det (3, 17).
Jesus unnskyldte ikke kvinnen eller synden. Hun VAR skyldig. Budskapet Hans var tydelig: "Synd ikke mer fra nå av!" (v. 11). Vi vet ikke hva kvinnen gjorde etterpå. Hun møtte nåde og fikk livet i gave på ny. Jeg er overbevist om at det skapte forandring i henne. Jesu neste ord handlet om å følge Ham og leve i lyset, altså leve ærlig og med stadig syndsbekjennelse (v. 12; 1. Joh. 1, 5-9). I det fellesskapet er det godt å leve, og der er nåde, oppreisning og virkelig frihet, står det (Rom. 8, 1)!
Så skal vi være forsiktig med å kaste stein på andre, altså å straffe dem og dømme dem for det de har gjort. Samtidig skal vi ikke unnskylde synden. Det er en øvelse å møte syndere med nåde. Vi trenger alle å bli møtt på den måten, og da trenger vi alle å gå til Jesus!
Av Eli Fuglestad.
TFT 690.
