Var et livskall - ble et yrke

Da den første sykepleierutdanningen i Norge ble startet i 1868, var sykepleie mer enn et yrke: Det var et livskall. Unge, ugifte kvinner fikk tre års utdanning, en kirkelig vigsel og tittelen «diakonisser». De bodde og arbeidet sammen i en kloster-lignende ordning i tilknytning til egne sykehus, her i Norge særlig representert ved sykehusene Lovisenberg i Oslo og Haraldsplass i Bergen. Åse Madsen har skrevet bok om kvinnene som ledet diakonissehjemmet i Bergen. I fem kortere intervjuer kan du her få innblikk i en spennende historie.

I forkant av likestillingen
For 100 år siden var få lederstillinger åpne for kvinner. De diakonale sykehusene var et unntak. Hver av institusjonene hadde en forstanderinne som leder, sammen med en mannlig forstander. Kvinnerollen her skilte seg fra samfunnet ellers. 

Overgangen fra livskall til yrke
Diakonissene hadde altså kirkelig vigsel i tillegg til treårig helseutdanning. De bodde og arbeidet sammen, fikk ikke vanlig lønn, men fikk uniform, kost og losji i søsterhjemmet. På 1950-tallet startet det som skulle bli en total omlegging for diakonissene.

Diakoniens rolle i velferdsstaten
Diakonissebevegelsens etablering og drift av sykehus i Norge var motivert av den kristne omsorgstanken. Sykehusene er fremdeles i drift, men nå med statlig finansiering og en mindre synlig kobling til troen. Hvilken rolle har egentlig diakoni i den moderne velferdsstaten? Kjernen i diakonien er knyttet til historien om den barmhjertige samaritan, sier Åse Madsen.

Det er Åse Madsen du hører i disse lydklippene Hun er tidligere forstanderinne ved Bergen Diakonissehjem. Hun har også skrevet boken «Forstanderinner mellom tradisjon og fornyelse», som kan kjøpes ved henvendelse til Bergen diakonissehjem.