Viljen til å tilgi
Et hjerte som ikke vil tilgi, frakter en stor last uten å få betaling for det. Ja, en kan snakke om et stort fjell som burde vært kastet i havet (v. 23).
Livet går ofte videre for den som har krenket deg, men det stopper opp for deg. Den mistilliten du har, kan omfatte nye personer. Du blir utrygg i nye relasjoner. Hvis tankene er preget av protest, blir de bundet opp av det som de protesterer mot.
Bitterheten får mange ringvirkninger. De sinte menneskene er ofte de som er mest redde. Frykt og uforsonlighet kan følge hverandre.
Man klarer ikke å glemme, derfor klarer man ikke å tilgi.
Jesus sa til Peter: «Ja, om han synder mot deg sju ganger på samme dag og sju ganger kommer til deg og sier: ‘Jeg angrer’, så skal du tilgi ham.» (Luk 17,4)
Å tilgi er å si fra seg retten til å straffe. Å tilgi er å glemme at du skulle kaste skyld på eller straffe den som har såret deg.
Tilgivelse innebærer ikke å godkjenne krenkelsen. Men tilgivelsen løser oss fra krenkelsen. Den som tilgir, slipper å slepe på byrden av urettferdighet og får i stedet frihet og etter hvert helbredelse.
Å tilgi er ikke gjort med et fingerknips. Følelser faller ikke fort til ro. Men det er en enorm seier om en bare begynner å gå på tilgivelsens vei.
Det sinnet som ikke vil tilgi, hindrer bønner. Mer enn det: Det ødelegger for troen. Det skaper tvil og mismot. Det hindrer at vi bærer frukt, noe Jesus er opptatt av i hendelsen med fikentreet like før. Derfor er uforsonlighet en alvorlig sak.
Men vi kan si det positivt: Tilgivelsen styrker bønnelivet, troen, motet og den åndelige fruktbarheten. Derfor er tilgivelsen så viktig og frigjørende.
