Sporløs ferdsel - nei!
Svein Anton Hansen, publ. 01.november -21
Ikke minst i sommerhalvåret setter mange stor pris på å dra ut på overnattingstur, gjerne på snaufjellet, andre i tykkeste skogen. Det vante friluftsmenneske vet at ute i naturen bør man så langt som mulig ferdes sporløst. Når man skal hjem, så må det ryddes opp. Det skal ikke se ut som om man i det hele tatt har vært der. Telt bør flyttes etter noen døgn; ellers blir ikke ferdselen sporløs.
Ja, dette viser fine og gode holdninger til ferdsel ute i naturen. Derimot, i troens verden og troens liv bør vi ikke tilstrebe sporløs ferdsel. Her handler det om å sette de gode spor i andre menneskers liv. En kristen vil alltid, uansett valg og livsførsel, sette fotspor etter seg. Disse vil vitne om gode holdninger som utvikles i samlivet med Jesus, eller dårlige spor satt av et egoistisk hjerte og liv.
«Utvid plassen for ditt telt, og la dem spenne ut teppene til din bolig, hold ikke igjen! Strekk dine snorer langt ut, og gjør dine teltplugger faste!» (Jesaja 54,2).
Vårt livstelt – vårt liv, bør ha god plass, utvides for hvert år som går. Teltet, livet setter gode spor etter seg når det åpnes opp for nye og ukjente mennesker. Når vi blir værende åpne og tilgjengelige for mennesker over lengre tid, da har vi større mulighet for å lykkes med å sette de gode fotavtrykk etter oss.
Men ikke bare fra den troendes liv settes det avtrykk. Også Jesus satte gode og varige spor etter seg. Fortsatt, to tusen år etter hans levetid i Israel, setter korset på Golgata og den tomme grav spor for evigheten. I historien, i Bibelen, men også i den troendes hjerte har Jesus satt spor som heldigvis ikke kan viskes ut.
TRV 334
