Ankomst og avgang

Det er noe ved flyplasser som all­tid har fascinert meg. Strømmen av folk i alle retninger. Et sam­mensurium av språk og hudfar­ger. Ankomst og avgang. Den hektiske stressede masete at­mosfæren. Japanerne som reiser i flokk og bukker og nikker, ut­spjåkete amerikanere med sine fotoapparater dinglende over kulema­gen, pertent­lige tyskere og blaserte fransk­menn.

På en flyplass kan man få alle sine inngrodde fordommer bekreftet. Pass­kontroll, bagasjekontroll, sikkerhetskontroll. Køer i øst og køer i vest. Venting, venting og atter venting. En flyplass er påfallende lik livet. Hva er det vi venter på? Hvorfor er det alltid så mange mennesker som er i veien, som hindrer oss? Hvor kommer vi fra? Hvor er det vi skal? Hvem kan føre oss dit vi skal? Hvor mye baga­sje skal vi ha med?

Vi drar med oss forskjellig bagasje gjennom livet. Vi er alle i en eller annen  kø. Fra vi blir født blir vi  kontrollert og vurdert. Livets fly­plass er et krevende sted. Tiden går. Så mye skal rekkes. Så mange plikter, forventninger, re­gler, bestemmelser. Og hvor ender det hel­e? For å komme fra Paris til New York må man bruke fly.

For å komme fra jorden til frelsens og nådens rike må man bruke det transportmiddel som frakter oss inn i Guds verden. Transportmidlet er Kirken. Kristus er kapteinen om bord, som holder om spaken og  fører oss trygt fram til målet, den himmelske herlighet.

Om bord og underveis får vi  mat og drikke, livets brød og frelsens beger. Skulle noe skje un­derveis, hører vi kapteinens be­roligende stemme som forklarer og informerer. Vi er overlatt i kapteinens hender. Han har an­svar for oss.

I motsetning til alminnelige flykapteiner kan Kristus ikke navigere feil eller miste kontrol­len. Han fører oss trygt fram.

En gang skal vi nå målet, frelsens, nådens, lysets, forsoningens, kjærlighetens og rettferdighe­tens rike.

Du er vel ombord?