Det fineste jeg gjør

Av Terje Tønnessen, prest og forfatter.

Min far og mor

hadde en sterk tro på Jesus.

De ba ustanselig.

Spesielt husker jeg min mor synge,

og hver kveld tok min far fram Bibelen,

leste og ba.

Det var godt.

Trygt.

Et rituale som ga fred.

Siden har jeg brukt et helt liv på å finne ut:

Men er det sant?

Er det historisk korrekt?

Kan jeg bruke hele livet på dette?

Som bestefar er det nåde over nåde

å gi videre hva jeg selv har fått:

”Slekt etter slekt skal prise Din gjerning,

fortelle om de storverk Du gjør.”

(Salme 145,4)

Det er godt å sitte med barnebarna på fanget

og rundt meg

og fortelle om Jesus.

Det er det fineste jeg gjør.

Noe bedre kan jeg ikke gi.

Tre generasjoner på kne ved Kristi kors,

i bønn, i tilbedelse,

tro, håp og kjærlighet.

Da min far lå på sykehuset rett før han døde,

spurte min eldste søster:

«Pappa, holder det – det du tror på?»

«Ja,» svarte han.

Og gråt.

Det samme gjør jeg …