Pladask i dørken

Av Terje Tønnessen, prest og forfatter.

Livet hopper av gårde.

Tar snarveier. Brå svinger.

Av og til går det i 100.

Så står det stille.

Plutselig ramler det inn

noe vi har fortrengt,

noe vi skammer oss over.

Når vi deiser i dørken,

smeller i veggene,

faller fra hverandre –

hva gjør vi da?

Noen av de første kristne

sa om seg selv:

”Vi er alltid presset,

men ikke knekket,

vi er rådville,

men ikke rådløse,

forfulgt, men ikke forlatt,

slått ned, men ikke slått ihjel.”

(2 Korinterbrev 4,8f).

Det er virkelig tankevekkende sagt.

For en holdning!

For en nådens modell å leve i!

Mens vi så ofte lar bekymringer

ta beinkrok på oss,

kriser slå oss ut,

usikkerhet lamme oss –

skulle vi overgi alt,

og jeg mener alt! –

til Kristus.

Det høres feiende flott ut,

som så mange fine floskler

som sirkulerer i kristne kretser.

Men jeg vet at det stemmer.

Det er frigjørende å legge vekk byrder,

plassere dem bak seg.

Det er godt å ikke bli liggende

eller sittende – men reise seg –

i Kristi herlighets stråleglans.

For den som gjør det,

er dette ikke luftige ord –

men liv.

Liv som varer.

Når alt annet faller.