Ved en kiste
Av Terje Tønnessen, prest og forfatter.
Jeg glemmer aldri en liten barnekiste.
Den var hvit og lett.
Lysene blafret,
en enkel bukett blomster lå oppå,
det var kranser og mange tårer.
Jeg var ung prest og selv småbarnsfar.
Tårene kom da barnets far løftet kisten
og bar den forsiktig og omsorgsfullt
ut på kirkegården.
Som prest har jeg stått ved
hundrevis av bårer og kister.
Det er sterkt å konfronteres med døden,
se de sørgende og pårørende.
Av og til taler en klem og en omfavnelse
mer enn ord.
Men nettopp på grunn av dødens brutalitet,
er jeg så glad for at jeg tror på Jesus.
Den levende, oppståtte Frelseren.
Jeg har selv tre søsken
som døde da de var barn.
Det var utrolig smertefullt
for min far og mor
å stå ved deres graver.
Men på gravene deres står dette:
«Vi møtes hos Jesus».
Som Kristus-troende,
Kristus-tilhenger,
Kristus-bekjenner
kan jeg si med overbevisning:
«Han har tilintetgjort døden
og ført liv og udødelighet
fram i lyset ved Evangeliet.»
(2 Timoteusbrev 1,10)
Med Kristus-begeistring
sier jeg det og mener det.
Bokstavelig.
Med dødens brutalitet på alle kanter.
Nettopp her på en såret,
dødsstemplet jord sier jeg det.
For det er her vi trenger det –
Evangeliet om den levende Frelser,
den oppståtte Kristus Jesus,
Han som er oppstandelsen og livet,
lyset og framtiden for alle som tror
og tar imot Evangeliet.
Det er ubeskrivelig trygt å tro på Jesus.
Sist jeg var ute på kirkegården
hvor mine søsken og foreldre hviler,
kom det noen tårer
da jeg igjen leste ordene:
«Vi møtes hos Jesus».
Da sa jeg: Ja, det er sant!
Vi sees.
Snart.
