I sannhetens og nådens innerste rom
Av Terje Tønnessen, prest og forfatter.
Vi bombarderes med
informasjon, propaganda.
Konstant.
På utallige digitale plattformer
overøses vi med påvirkningsforsøk.
Hva er falske opplysninger,
indoktrinering, manipulasjon, hacking?
I religionenes sprikende, mangfoldige
synspunkter og påstander,
hva er sannhet?
I livssynenes, ideologienes,
filosofienes konsepter,
hva skal søkende, usikker ungdom tro på?
I skolepensumenes liberale relativisme,
hva skal barn tro er sant?
Skal vi bare gi opp
og si at det kan vi aldri vite?
Nei, det skal vi ikke.
Sammen med millioner på millioner
av kristne over hele verden
bekjenner jeg at
Sannheten er funnet,
den er kommet til jord,
den stråler, glitrer, blinker
i barnet som Maria fødte, -
i 33-åringen som ofret seg
på korsets alter,
som sto opp kroppslig,
lys levende påskemorgen.
I jublende takknemlighet og
lovsyngende bekjennelse
sier jeg derfor med apostelen:
«Så skal vi ikke lenger være umodne,
ikke la oss kaste hit og dit
og drive med vinden fra enhver lære,
så vi blir bytte for menneskenes
falske spill og villfarelsens listige kunster.
Vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet
og i ett og alt vokse opp til Ham
som er hodet, Kristus.»
(Efeserbrevet 4,14ff).
Hvis noen synes dette er arroganse
og ignoranse av ypperste klasse,
kan jeg forstå det.
Faktisk.
Men egentlig er det det motsatte, det er
– så utrolig det kan høres for enkelte –
den dypeste form for ydmykhet.
Radikal overgivelse
i nådens innerste rom.
Der står det en krybbe i en stall.
Der kneler millioner av mennesker.
Der høres bønner og lovsang.
Der renner tårene.
Der løftes hender.
Der omfavner mennesker hverandre.
Der brytes brødet.
Der løftes begeret.
Der stråler Kristus Jesus fram,
i tid og rom, i sin nådefylte glans,
i sin ufattelige kjærlighet.
Der er Sannheten.
Den Absolutte.
Det er sant.
I tid og evighet.
Amen.
