Sammenbrudd og gjenopprettelse

Av Terje Tønnessen, prest og forfatter.

Forsoningens mysterium er livets eget mysterium. Alt liv i univer­set er blitt til, fordi kilden til livet, Gud, er full av skaperglede, ska­perevne og skapervilje.

Gud skap­te mennesket i sitt bilde. Fra skapelsesøyeblikket skulle mennesket tjene, elske og tilbe Gud.

Men mennesket fant snart ut at det var noe tull, og at det heller ville tjene, elske og tilbe seg selv. Og hverandre.

Menneskehetens sammen­brudd i forhold til Gud medførte menneskets sammenbrudd i forhold til seg selv.

Mørket infiltrerte menneskers tanke, vilje og følel­ser. Synden spiser sine barn. Rått og freidig. Mammon er en hard gud å dyrke. Djevelen er svært gammel, men dum er han ikke.

Den gamle slange, han som kalles djevelen og satan, elsker å skape seg om til en lysets engel, til en fornuftig moderne humanist, som selvsagt bare vil menneskets beste.

Mens tiden går og århundrene ruller i vei, mens mennes­kers liv stadig ryker og kollap­ser, velger Gud ut en jødisk kvin­ne, for at hun skal synliggjøre Skaperens vilje.

Maria bærer fram den Usyn­lige og Ubeskrivelige. Hun føder Ham, svøper Ham og legger Ham i en krybbe.

Nåden klorer seg fast på denne slitne slitte kloden.

Ti­den er blitt ung. Tiden er blitt ny. Jesus Kristus Frelseren er kom­met.

Han som er selve Livet, dør på et kors. Soner vår synd. Går inn i menneskehetens kriminalitet, korrupsjon, troløshet. Spaserer inn i fengsler og sykehus, bordeller og kontorer, fabrikker og militærleire, bankettsaler og konsentrasjonsleire, puber og barer.

Han river ned de murene vi lager omkring oss selv og hverandre. Bryter seg inn i den selvvalgte tåkeheimen. Viser oss nådens ansikt, forsoningens utstrakte hender, frelsens smil, salighetens glede.

Kirken stråler fram som nådens sakrament, åpner sine porter, så vi kan leve sakramen­talt, hellig, nytt, rent, rett, i stråle­glansen fra Kristus.

Sånn er det. Sånn vil det bli. Helt til Kristus kommer igjen i makt og herlighet for å dømme le­vende og døde, og proklamasjonen lyder – mens universet skjelver og kosmos ny­skapes til sin dypeste geologiske og biologiske og astronomiske mening:

«Se, jeg gjør alle ting nye!»