Kirketukt og livet i menigheten

Det er godt å være ensom av og til. Men det er også spennende å være sammen med mange mennesker. Da er utfordringen ikke bare å se dem som en masse, men som enkeltpersoner. Enten de er små eller store, sterke eller svake – de er skapt av Gud og elsket av ham.

Jesus minner om gjeteren som hadde hundre sauer, men mistet én. De som driver stort i landbruk, produksjon eller handel, kan leve med litt svinn. Bare én prosent sørger de ikke over.

Slik tenker ikke Jesus. Han vil ikke at en eneste én skal gå fortapt.

Derfor skal vi bry oss om mennesker som vi har fått kontakt med, og som kan trenge hjelp til å komme inn på rett spor.

Også blant kristne fins dem som har brutt Guds bud, forsvarer det og lever i synd. Jesus fokuserer ikke generelt på forholdet mellom enkeltmennesker, men på livet i menigheten. Det dreier seg om hva vi kaller kirketukt. Den skal ikke være motivert av ønske om straff eller utfrysing, men av omsorg. Det gjelder «å vinne sin bror» slik at han eller hun går på Guds vei.

I første omgang foreslår Jesus en samtale på tomannshånd. Om ikke det nytter, kan to eller tre ta det opp. I siste runde blir det en sak for menigheten. I verste fall blir det snakk om utvising. Da handler man ikke bare ut fra synsing og følelser. De ansvarlige lederne opptrer på vegne av Gud. De har myndighet på vegne av menighetens Herre. I hele prosessen skal en ha en kjærlig omsorg for enkeltmennesket, men også for at respekten for Guds ord og bud holdes oppe.

At kirketukt praktiseres, er nok ikke vanlig i dag. Men det er neppe mindre aktuelt. Mange er frimodige til å definere sin egen form for tro og praksis. «Jeg opplever det slik at …» sier de, og dermed føler de Guds bud kan settes til side. Da må vi be om visdom til å veilede ut fra Bibelen, og be om at den som har funnet seg en privatisert gudsdyrkelse og livsførsel, vender om og blir lydig mot Herrens ord.

Flere episoder i serien