En åpen hånd, en åpen dør
Av Terje Tønnessen, prest og forfatter.
Kjenner du noen skikkelig gode mennesker?
Det liksom skinner og stråler
og gløder av dem.
De trenger ikke være veltalende
og pratsomme og aktivistiske
så energien renner i alle retninger –
de kan godt være stillfarne,
rolige, beskjedne, sjenerte, forsiktige.
Men gode er de.
Mange i vårt samfunn er ensomme,
føler seg glemt, oversett, verdiløse.
Også i menigheter.
Nordmenn er ikke de flinkeste i klassen
til å vise andre interesse, omsorg,
ta initiativ.
Derfor har vi godt av å høre:
«Elsk hverandre inderlig som søsken,
sett de andre høyere enn dere selv.
Vær ivrige og bli ikke slappe,
vær brennende i Ånden,
tjen Herren!
Vær glade i håpet,
tålmodige i trengselen,
utholdende i bønnen.
Vær med å hjelpe kristne
som lider nød
og legg vinn på gjestfrihet!»
(Romerbrevet 12,10-13)
Det er fristende å sitte passive
og vente på at andre skal ta initiativ.
Men det er lite effektivt.
For å lindre egen smerte,
er den beste terapi
ofte å gjøre noe for andre.
Tilby seg selv, ta en sjans,
lindre andres smerte.
Apostelen oppfordrer til
en nådens aktivisme,
til å leve ut Kristus-etterfølgelsen
i nestekjærlig praksis,
i en empatisk holdning som merkes,
ikke bare i form av raske, kjappe
digitale «likes».
I Kristus er vi skapt til gode gjerninger.
Vi kan ikke gjøre alt.
Men vi kan gjøre litt.
For den ene. I dag.
La oss hive oss ut i det,
ta en risiko, sende et smil,
åpne en hånd, åpne en dør,
invitere, trøste, oppmuntre
et medmenneske.
Og ja, det handler om dem.
Men det handler også om oss.
Og om lyset som bare vi kan tenne.
Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen.
