Sannheten i speilet
Svein Anton Hansen, publ. 01.mars -21
Du bokstavelig talt ser og bruker det hver dag, i alle fall hver morgen og kveld. Jeg tenker på speilet. Denne glass-saken som henger på alle bad og toaletter. Du ser deg selv i speilet, og forhåpentligvis liker du synet av ansiktet ditt. Siden vi daglig ser oss selv i speilet, legger vi knapt merke til endringene i ansiktet. Men, speilet reflekterer den usminkede sannheten om at både årene og forfallet går sin gang.
Noen få steder i det nye testamentet bruker Paulus samt Jakob, Jesu bror, speilet som et bilde på det kristne livet og på vår mulighet til delvis å se Jesu himmelske herlighet.
Guds Ord fungerer som et speil. Der kan jeg speile mitt liv i Moseloven, den som vitner om Guds fullkommenhet og hellighet. I dette speilbildet vil det alltid være noe å rette på i livet mitt. Speilbildet som Loven avslører oppleves krevende å forholde seg til. Her ser jeg synder jeg smertelig er klar over at jeg har gjort. Jeg ser også unnlatelses-syndene, gode gjerninger og trøstende ord jeg visste jeg burde gjort og sagt, men som uteble.
«Dersom noen er en Ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige ansikt i et speil – han så på seg selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut.» (Jakob 1,23-24).
Men, Guds speil ønsker først og fremst å presentere et alternativt bilde for meg. Ikke et bilde av meg, men bildet av evangeliet og Jesus Kristus.
«Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det, slik at han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.» (v.25).
I evangeliet, «frihetens fullkomne lov», ser jeg Jesu hellighet og fullkommenhet. Og, når jeg i speilet får se Jesus på korset samt den tomme grav, da åpenbares evangeliet for meg. Måtte det speilbildet brenne seg fast i mitt indre, i hjerte og hode, tro og tanke.
TRV 293
