Himmelveien og tjenesten

Svein Anton Hansen, publ. 04.januar-21

Gunnar hadde i sine yrkesaktive år arbeidet mye med veier, bygd og reparert ferdselsårer for alle mulige slags kjøretøy. Han var dermed vant med å bøye seg og bruke spaden eller bare håndmakt for å flytte på store steiner som lå i veien.
Nå hadde Gunnar blitt pensjonist. Som en kristen ønsket han å bruke pensjonisttiden til å være med å bygge Guds rike. Og han bygde bokstavelig talt. Da et kristent leirsted skulle reises, fikk han blant annet i oppgave å utbedre veien til leirstedet. En dag han stod bøyd over spaden og hakken, gikk en kjenning forbi ham. «Ja vel Gunnar, så det e’ himmelvegen du helde på me’?» Da reiste Gunnar seg opp, strekte ryggen og repliserte: «Å nei du, den vegen e’ ferdige for lengje siå!» For Gunnar var dette å bygge veien til leirstedet en tjeneste. Dette ble hans konkrete måte å få være med på å tjene Herren Jesus Kristus.

Frelsen, himmelveien, den ble ferdiglaget og ferdiglagt for 2000 år siden. På korset ropte Jesus ut denne sannheten med følgende ord: «Det er fullbrakt!» Hebreerbrevets forfatter formulerer samme fantastiske virkelighet slik:

«Så har vi da, søsken, frimodighet ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen, dit han har innviet en ny og levende vei for oss gjennom forhenget, som er hans kropp.» (Hebr.10,19-20)

Veien opp til Gud, inn i det aller helligste, den er ferdiglagt av Jesus selv for lenge siden. Det visste og trodde også veiarbeider Gunnar på. Derfor brukte han sin tid og sine krefter på å bygge vei til leirstedet. Her skulle mange barn og ungdommer, også etter Gunnars levetid, få oppleve å høre om og bli med på himmelveien.

TRV 277