Det var ikke plass i julekrybba

Svein Anton Hansen, publ. 14.desember-20

Jeg ser for meg adventstida og jula som en krybbe, akkurat lik den krybben Jesus ble lagt i da han ble født i Betlehem. Maria og Josef forberedte seg godt til den første julenatt, selv om de ikke visste at denne fødselen skulle bli starten på verdens største høytidsfeiring. Ganske tomhendte kom de til Betlehem. Kanskje nettopp derfor hadde de så stort hjerte og så god plass for barnet som ble født.

Jeg ser altså for meg moderne nordmenns julefeiring, det vil si hvordan vi bruker adventstiden, som en krybbe vi fyller. Tenk deg at alt vi gjør i desember måned, alle arrangementene vi er med på i adventstiden, ja, alt vi forbereder og steller i stand er som gjenstander vi putter ned i julekrybba. Gradvis, sakte men sikkert fylles krybba med ribbe og pinnekjøtt, julekaker og marsipan, julekonserter og julebord, alle juleavslutningene som barna er med på, vask og pynt, og for ikke å glemme alle harde og myke pakker som vi må få plass til i krybba. Du verden som vi må skynde oss for å få alt på plass. Super-jule-stress spør du meg!

Men så, endelig er dagen og julekvelden her, og vi kan gjøre oss klare til å ta imot Jesusbarnet, legge ham i julekrybba. Men obs! Her var visst ikke plass. Krybba bugner over tettpakket og full av alle ekstra-godene vi fyller høytiden med.

I juleevangeliet leser vi: «Maria fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget.» (Lukas 2,7).

Hus, hytter og herberger i Betlehem var fulle den første julenatt. Maria og Josef fant ikke husrom. Ingen hus hadde plass til å ta imot verdens frelser.
Mon tro om mitt hjerte, min adventstid er så full av alt mulig annet godt og viktig, at tyngden av det presser Jesus ut av julekrybba?

TRV 191