Blodet stivner i årene til disiplene
Alle ryktene om Jesus hadde løpt til Jerusalem. Hvert mirakel, hver tale, hvert brudd på sabbatsreglene var nådd ørene til de store. Sinte menn i posisjoner ville stoppe denne agitatoren fra Nasaret. Vreden hadde samlet seg som en sort tordensky. Så sier Mesteren at nå bærer det like i løvens gap!
Men Jesus ser seg ikke som offer for en skjebne. Han går ikke som en martyr med bøyd hode mot dommen. Nei, her er et mål som skal nås, et verk som skal fullføres. Han bruker samme ord som senere lyder fra korset: «Det er fullført».
Hvilket mål skal nås? Skriftens ord skal oppfylles. Det som profetene har varslet om hundrevis av år på forhånd, skal nå bli virkelighet.
Han setter kursen mot byen, bevisst på sin rolle. Nå skulle menneskesønnen bli herliggjort (Joh 12,23). Skal det skje ved rop av begeistring og velvillig fokusering? Nei, og det er her Jesus er så annerledes. Han skal bli mobbet og mishandlet og spyttet på. De skal piske ham og drepe ham. Men etter tre dager skal han stå opp igjen til livet.
Hvordan reagerer disiplene? Lukas blir plutselig ordrik og svarer med tre uttrykk: De skjønte ikke, meningen var skjult, de forsto ikke. Alt som de har sett stort på, skulle falle sammen. Helten deres skulle knuses på en forferdelig måte.
Jesus visste at for alle som var glad i ham, ville den siste uken i Jerusalem oppleves som om alle stjerner ble plukket ned fra himmelen. Døden på et kors ville bli endestasjonen for fornedrelsen. Men Jesus så det kjærlige i Guds plan. «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (Joh 12,32). Etter den forferdelige opplevelsen når korset reises og naglene river i kroppen, kommer en ny dag med frelse og håp.
Det som truet med å knekke Jesus, skulle gjøre Jesus til frelser og en gave til oss alle. Når det ikke fins veier ut, så gå inn og gjennom med Gud. «I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden,» sa Jesus (Joh 16,33).
