Vi lever for å tjene andre og bære frukt
Åkeren kan sammenlignes både med verden og med menigheten. I alle sammenhenger ser det ut til at Gud har sådd sine. Noen er satt til spesielle tjenester. Noen bryter opp og drar til fremmede land for å vitne.
Mens vi sover, skjer det noe. Det trenger ikke bety at vi er sløve, men at djevelen er lur og opptrer i det stille. Han sår ugress blant hveten. Ugresset kalles den ondes barn (v. 38). Paulus skriver om folk som kommer inn og forkynner en annen Jesus og et annet evangelium (2. Kor 11,4). Blant dere selv skal de falske lærerne stå fram, advarer han (Apg 20,29-30).
Når høsten kommer, er det bare to muligheter: Enten å bli overgitt til den evige ild, borte fra Gud. Eller å bli høstet inn i Guds låve, til evig glede hos ham.
Vi skal ikke sette i verk sortering og dom på egen hånd. Ugresset er så sammenfiltret med de gode plantene at det umulig kan rykkes opp uten å dra med seg de gode. Det nytter ikke å lage rene menigheter eller rene samfunn. Vi skal avvise falsk lære og så flittig det gode såkornet. Men fysisk å skille og sortere makter vi ikke, for vi tar så lett feil, og det er for mye ondt i oss selv. Gud vil sortere når alle frister for å vende om er gått ut.
Kirken er ikke skjermet mot verdsligheten. Her er ingen idyll. Både utspekulert ondskap, selvgodhet og hjerteløshet kan finnes blant troende. Til tider er ondskapen så sterk at noen sier: Skal vi ikke bare røske opp alt sammen? Men Gud har ikke mistet fatningen. For også ugresset kan bli til et godt såkorn. Vi skal ikke bekymre oss for Guds rike. Vårt kall er å så ordet der vi slipper til, og se oss selv som hvetekorn for Herren.
