De var ikke store nok til å stå fram for sannheten
Likevel var det mange som kom til tro, til og med av de religiøse lederne. Men de ble satt på prøve. Ville de våge å bekjenne at de trodde på Jesus? Nei, da kunne de fromme fariseerne bli sinte, og det var rådsherrene, den tids stortingsrepresentanter, engstelige for. De ville bli utstøtt av synagogen (Joh 9,22). De kunne miste posisjonen, prestisjen, pengene, ja, bli avvist blant alle profesjonelt religiøse. Det ble en for høy pris å betale. Derfor foretrakk de å leve med en løgn, fordi de ikke var store nok til å stå fram for sannheten.
Sannheten er som et lys, minner Jesus om. Han selv er lyset. De som avviser ham, avviser også den himmelske Far som har sendt ham. Jesus er ikke sendt for å dømme menneskene. Det skal den Allvitende og Allmektige gjøre på den siste store dagen. Nå er tid for frelse og å slippe lyset inn i livet sitt.
De religiøse lederne foretrakk det tidsbundne framfor det evige, de foretrakk ros fra mennesker framfor ros fra Gud. De hang med meningsfellesskapet i stedet for det sanne menighetsfellesskapet. De gikk på menneskers vei i stedet for på Guds vei. De hadde skrekk for forandring, det ubehagelige og det som kunne innebære lidelse.
Jesus minte om at den som bekjenner ham for menneskene, skal også Jesus kjennes ved for Far i himmelen (Matt 10,32). Og Paulus understreket at en tror med hjertet til rettferdighet, men bekjenner med munnen til frelse (Rom 10,10).
