Vi stiller opp når det er bruk for oss
Når Jesus her snakker om tjener, må vi ikke tenke på en vanlig ansatt, men en slave. Dem var det mange av i oldtiden. Evangeliet la i sin tid grunnlaget for at slaveriet opphørte, men det er en annen historie.
Her stiller Jesus spørsmålet om hva som ble ventet av en slave på den tiden. På et lite gårdsbruk måtte samme personen gjøre tjeneste både ute og inne. En slave stiller opp når det er bruk for ham, og tenker på seg selv aller sist.
I et vanlig arbeidsforhold kan vi sette arbeidsgiveren i gjeld, slik at han skylder oss lønn. Ikke slik i den verdenen Jesus illustrerer med. Det vi gjør, skaper ingen forpliktelser fra Guds side.
«Vi er unyttige tjenere,» skal vi si. Det er også oversatt «uverdige tjenere». Ordene betyr ikke at vi ikke kan noe, ikke får til noe, at vi ikke er til nytte, at vi mangler menneskelig verdighet i Guds øyne. Vi skal forstå det som en takknemlig hyllest til Gud: Tenk at han vil bruke oss i tjenesten! I forhold til hans allmakt og storhet er det lite vi kan prestere. Tjenesten vi får gjøre, er bare småplukk i forhold den store tjenesten Gud har gjort for oss.
Det er ikke kristelig å gi næring til mindreverdighetsfølelsen. Herren har skapt oss fordi han vil bruke oss. Vi har oppdrag både i familielivet, arbeidslivet og menighetslivet. Den tjenesten vi har fått, er nødvendig for at mennesker skal bli frelst. Det er nåde å få tjene ham som setter sin ære i å bruke det som ingenting er. Det er uverdig å være slave av mennesker. Det er livets største lykke å være slave av Jesus.
Teksten kaller til ydmykhet og tjenersinn. Bibeltolkeren Bengel sa: «Ve den som Herren kaller en unyttig tjener. Salig er den som kaller seg det selv.»
