Jeg savner mormors tro
Jeg føler i dag at noen kristne snakker og samtaler så rart, så kunstig. Jeg føler meg litt utafor og klarer ikke helt å følge dette kunstige. For meg er det å tro en glede og snakke godt om og til andre, men jeg klarer ikke helt å følge samtale-trenden som er kommet nå. Som om folk kaster rundt om seg med ord og Amen, mens det ydmyke og rolige har forsvunnet.
Ikke alle. Mange, og helst av den eldre garde, er som før. Da jeg var med mormor på møter, gikk alt så rolig for seg, og folk var glade, men stillferdige, og ingen roping og skriking. Jeg blir litt skremt av og til og liker ikke helt å delta på slikt. Den Hellige Ånd er jo fred og glede, og vi skulle jo avspeile Ånden ved vår væremåte.
Nei, jeg vet ikke, men dette her finner jeg ikke ut av og sliter i grunn veldig med det. Det som er unaturlig og selvsikkert er ikke slik jeg husker fra jeg var barn.
Å, som jeg savner tiden med mormor, og det stille huset hennes, det var som om Jesus bodde i alle rommene, og mormor klaget til Gud, jamret, hver kveld, hun var så gudfryktig. Hun ba uselviske bønner og var så snill med alle mennesker.
Dessverre er hun hjemreist nå, hun skulle fylt 100 år i september i år. Jeg skulle ønske kristendommen var som på den tiden, eller jeg mener folks adferd. Akk ja... (Anonym)
SVAR:
Det du forteller, får meg til å tenke på hva en klok kristen sa en gang: «Et menneske vil for alltid være preget av det miljøet en kom til troen i.» Jeg tror mormor hjalp deg til å få en lengselstro. Den slo ut i full blomst 35 år senere. Men mormors tro og miljø gjorde et uutslettelig inntrykk på deg.
Dette er både en styrke og en svakhet. Du har gleden av et nydelig forbilde i henne. Paulus skrev: «Likesom dere har lært av oss hvordan dere bør vandre og være til behag for Gud – slik dere også vandrer – så må dere gjøre enda større fremgang i dette.» (1. Tess 4,1). De første kristne hadde altså et forbilde i Paulus. Du har et forbilde i mormor. Paulus sa at det ikke var noe betenkelig i at de så på ham som et forbilde: «Det som dere også har lært og tatt imot og hørt og sett hos meg, gjør det!» (Fil 4,9) Og den unge Timoteus skulle la seg inspirere av den oppriktige troen som bodde i mormoren hans, Lois. (2. Tim 1,5)
Svakheten er at du kan komme til å vurdere alle former og utgaver av kristendom ut fra en menneskelig standard. Gud har mange forskjellige slags barn. Han kan bruke og velsigne mennesker som vi ærlig talt har lite sympati for. Da gjelder det at vi «utvider hjertene», som Paulus skriver om. (2. Kor 6,13) Vi må be om å få kjærlighet og vennlighet overfor alle. Det er ikke vår sak å dømme.
Du må likevel fortsette å være tro mot dine overbevisninger og bli i det du har lært. Tiden vi lever i, er preget av stor likegyldighet i avgjørende spørsmål.
Det viktige er at vi vurderer ut fra det sentrale: Evangeliet om Jesus Kristus, at vi bygger på nåden alene, og at Skriften får bestemme hvordan vi tror og tenker.
Så må vi be om å være tålmodige og kloke overfor dem som tenker annerledes. Gud kan åpenbare sannheten for dem i sin tid (Se Fil 3,15).
OPKL297
