Klokskap, troverdighet og tillit
Han forteller en lignelse. Her understrekes det ansvaret apostlene har som forvaltere, arbeidsledere og omsorgspersoner. De skal dele ut livets brød, den åndelige maten, i rett kvalitet og mengde, og til rett tid. «Fø mine lam!» sa Jesus til Peter.
Vi er forvaltere, ikke eiere. Vi disponerer en annens eiendom. Gud har et åndelig hus i denne verden, et levende tempel. I Bibelens tid hadde de status som slaver, også de som kunne være betrodd hele gårdsbruk. Dermed kan ikke en Guds tjener skalte og valte med det betrodde, men må vise ansvar og forplikte seg.
Hva slags egenskaper måtte de øve seg i? Tro, det vil si troverdighet og tillit. I en videre forstand retter troen seg mot Gud og Jesus, mot frelsen og det himmelske forsynet.
Den andre egenskapen er klokskap, at en bruker intelligens, innsikt og vurderer rett. Den kloke mannen bygde huset sitt på fjell. De kloke brudepikene hadde ekstra olje med seg. Den kloke forvalteren er klar, ikke passivt ventende, men aktiv mens han ser fram mot sin herres gjenkomst.
Midtøstens harde slavestraffer kjenner vi oss fremmede overfor. Poenget er å legge livsalvoret inn over oss som enkeltmennesker og Guds folk. Av den som har fått seg betrodd mye, ventes mye igjen. Den som kjenner sannheten, men ikke bryr seg om den, har et stort ansvar.
«Salig er den tjener som …» sier Jesus. Ordene minner om vendinger i Bergprekenen. Den begynner med at Jesus tilsier Riket til de fattige, hjelpeløse og nådesøkende. Derfor må vi ikke lese teksten bare som krav, men som et evangelium. Det er en nåde å få tjene sin gode Herre i hans rike.
