De harde ordene i 1. Mosebok
SVAR:
Det gjelder domsordene i 1. Mos 3,16-19, og det er ikke lett å svare kort. Men jeg prøver:
Adam og Eva fikk bare én begrensning i Edens hage: De skulle ikke spise av kunnskapens tre. Da de brøt dette budet etter påvirkning fra slangen (Satan), ville Gud heretter gjøre livet vanskeligere for dem - for å begrense ondskapens innflytelse. Kvinnen og mannen fikk hvert sitt domsord.
Å føde barn er naturlig for kvinnen, hun er skapt til det. Men det skulle bli forbundet med strev hver gang hun ble gravid. Svangerskapet ble fra nå av knyttet til plager, offer og å gi avkall på goder. Men lyspunktet i dette er at kvinnen i sin tid skulle føde verdens frelser, Den andre Adam, Messias, som skulle knekke djevelens makt.
Ordet som er oversatt med møye, brukes ikke ofte i GT. Det har samme konsonanter som ordet for tre. Ordene som brukes for å beskrive forbannelsen over Eva, har altså et ordspill i forhold til ordet for (kunnskapens) tre. Treet, møyen og forbannelsen knyttes sammen.
At kvinnen skulle ha attrå til mannen, går ikke på det seksuelle, men at hun etter sin natur er opptatt av personlige relasjoner. Kvinnen skulle fortsatt lengte etter - eller søke seg mot - mannen.
Når det står at han skal råde over henne, ligger det ikke i det en forestilling om tyranni eller trelldom. Hun er en hjelper for ham. Det ligger ikke en tjenerstatus i dette, for Gud selv kan i andre sammenhenger kalles en hjelper. Men «hun svarer til ham», som det er uttrykt.
Om kvinnen har fått plager med svangerskapet, har mannen fått møye i kampen for å skaffe det daglige brød.
Domsordet over mannen er preget av en betraktelig skarpere tone. Forbannelsen treffer åkerjorden, ikke synderen direkte. Den rammer mannen på det feltet hvor han hadde fått sitt spesielle oppdrag.
På grunn av Guds forbannelse blir åkerjorden uvillig og karrig når det gjelder kulturvekster. Men når det gjelder ugras, er den produktiv nok.
Mennesket var satt til å arbeide allerede i paradiset. Arbeidet er ingen forbannelse. Straffen ligger i de vilkårene som arbeidet må utføres under. «Bare med svette i ansiktet får du brød å spise.»
Tankene jeg bærer fram her, har jeg fra min lærer i Det gamle testamente, Ivar P. Seierstad. Han har interessante ord om forskjellen på mann og kvinne:
Mannen er ut fra skapelsen fortrinnsvis anlagt på å stå i det umiddelbare, direkte forhold til naturvirkeligheten og å bære ansvaret for den intellektuelle, saklig-tekniske beherskelse av naturen.
Kvinnens første oppgave er - som «hjelper som svarer til ham» - å bringe den annen part til positiv bevissthet om sin egenart som personlig vesen, forskjellig fra all dynamikk og vitalitet ellers i verden. Mannen ble satt til å dyrke og vokte hagen. Kvinnen ble skapt til å virke i en personlig livsrelasjon.
Fra dypet av sitt vesen er kvinnen preget av retningen mot den personlige livsvirkelighet, i følelse og tenkning, i intuisjon og i vilje, i sorg og i glede. Alltid føler og tenker og vil hun med og for og sammen med andre personer og vesener.
Denne hjelperen skapte Gud for at hun skulle bringe menneskelivet i det hele opp på det siste og høyeste plan av kultur, det som først er det egentlige fullverdige plan for personlige vesener, godhetens og kjærlighetens plan.
Kvinnen lar seg lett suggerere av mannssamfunnets innbilske tro på sin merverdighet. Resultatet blir da lett mindreverdighetskomplekser som gir seg uheldige utslag, lærte vi av Ivar P. Seierstad.
OPKL290
