Spørsmål om en indre holdning
Vi skjønner det er et bilde på en indre holdning. Den som vil følge Jesus, må være villig til å skyve seg selv og sine egne planer til side for å følge Mesteren.
I vers 25 er det snakk om å miste sitt liv. I vers 26 står det om å ta skade på sin sjel. På gresk er det brukt det samme ordet – psykje, som kan bety både liv og sjel. Grekerne skjelnet skarpt mellom kropp og sjel. Kroppen var uren og mindreverdig, sjelen var ren og edel. Men Bibelen ser på de to som en enhet. «Mennesket ble til en levende sjel» (1. Mos 2,7). Likevel er det fruktbart å skjelne mellom ordene, og oversette forskjellig etter sammenhengen det står i.
Like foran teksten vår hører vi om at Jesus forutsier sin død og oppstandelse. Peter advarer mot det å lide. Men Jesus hører Satans røst i det Peter sier. Dermed får både Peter og de andre del i sannheter som ikke akkurat hører til i grunnkurset i disippelskolen.
Nå er det ganske nærliggende for religiøse mennesker å nekte seg ting. Varierte fromhetsøvelser finnes både i historien og fremmede land. Går det skeis i kristenlivet, tenker vi lett: Mer selvfornektelse, mer faste, mer bønn, flere gjerninger.
Vi velger ikke vår vei. Jesus kunne det, og han valgte forsoningens vei. Forsoningens kors kunne bare han bære. Fruktene av det har vi fått del i.
Vi kalles til å gå etterfølgelsens vei. Vi kan la være å ta opp kors som legges i vår vei, slutte å omvende oss daglig. Men selve livet er å komme i Fars herlighet sammen med Jesus, vår kjære Frelser. Taper vi det meste, er det farlig, hvis vi vinner alt?
