Tale 17. mai Oslo Sjømannskirke: 1942 – 1952 – 2012
Om lag fem kilometers spasertur fra Oslo Sjømannskirke ligger Bestum skole, ved siden av Ullern kirke. Der gikk jeg på barneskolen fra 1951 til 1958. En blid og litt sjenert gutt, nummer tre av fire brødre da, og med ett av de store barndomsminnene vinterolympiaden i Oslo i 1952. Et annet barndomsminne var 17. mai i skolegården på Bestum. Min gode folkeskolelærer Håkon Straume hadde nok sett at jeg trengte et puff i retning av å bli mer modig, så han hadde bedt meg lese to vers av et dikt for alle barna, foran mikrofonen, foran alle foreldrene, på selveste 17. mai. Jeg var så nervøs at jeg husker det ennå. Men det var en seier å få det overstått. Og jeg ble nok fra da av litt mindre nervøs for å stå foran forsamlinger. Og her er diktet jeg leste for 60 år siden:
La Norge fylle vårt hjerte!
Hører du landets sang?
Lytt til en liten tone,
Det er din egen klang!
Du er ikke lenger ensom,
Når skodden trykker dig ned.
Seil vekk på sangen om Norge,
I den er vi alle med!
La Norge fylle vårt hjerte!
Dets hellige moderfavn,
Stillhet og sommernetter
Det er vår lengselshavn!
La Norge fylle vårt hjerte!
I velde og makt og tross
Som seilene fylles av stormen,
Det er seilas for oss!
Nordahl Griegs ord er sterke og inntrykksfulle fremdeles. Han skrev om takknemligheten og gleden over Norge, det store og vakre landet, og vår egen lille tone i det store nasjonale orkesteret.
– Sangen om Norge, i den er vi alle med.
Denne sangen er ikke moteriktig i alle kretser. I dag er det noen som vil svekke de nasjonale følelsene. De skaper bare avstand og fordommer, krig og uro, påstår noen. Skal vi ikke heller se oss selv som borgere i verden, få en verdensregjering og oppheve alle grenser?
Bibelen inneholder mye visdom også når det gjelder sosiale problemstillinger. Apostelen Paulus sa i sin store tale på Areopagos at Gud «lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike». Jo, det er sant: Alle folkeslag er av ett blod. Vi har mye felles, skapt av den samme Gud. Men denne Gud, fortsetter Paulus «satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder». Grenser er ikke et resultat av ondskap, men Gud har ønsket det slik. Og Paulus forklarer: «Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle ham og finne ham – enda han ikke er langt borte fra en eneste av oss.» (Apg 17,26-27)
Jeg skal ikke gå inn i teologiske overveielser om det nasjonale og om grenser. Men jeg vil ta fram noen poetiske glimt fra den folkekjære kristne forfatteren Trygve Bjerkrheim. Av hans mange tusen dikt er en stor del knyttet til det nasjonale. Som regel kretser han om de lyse sidene ved landet. Men under andre verdenskrig var det mer en undring og lengsel som slo igjennom. Ville Norge få sin frihet igjen?
Her er noen vers fra diktet Noreg – eg såg deg, skrevet i 1942:
Noreg – eg såg deg når sol steig or hav.
Aldri det synet eg gløymer.
Og eg fekk sjå deg når alt stilna av –
Fagert i kveldsfred du drøymer.
Noreg – det du i ditt ynde meg gav,
Glad eg gøymer.
I to vers skildrer Bjerkrheim vinteren og sommeren, og deretter kommer et uvanlig lengselsvers fra dikterens hånd:
Noreg – eg såg deg i naud og i natt,
Såg deg i fridomens lukka.
No hev me mist denne lysande skatt, -
Fuglen vart ribba og plukka.
Skal me då aldri få sjå honom att?
lyt me sukka.
Noreg – å, seg: skal eg atter deg sjå
Juni-kledd, løyst utor bandet?
Skal eg få sjå deg med festprydnad på, -
Jubelen gjeng yver landet?
Herre, vår Gud, lat den lukka me få,
Ved din Ande!
Vi vet det ble fred, tre år senere. Jubelvåren 1945 vil jeg tro mange her i forsamlingen har minner fra.
Likevel har jeg lyst til å stanse litt ved året 1942, siden det er 70 år siden i år. Jeg vet ikke om det var det tyngste av de fem krigsårene, men kanskje et av de årene vi i senere generasjoner kan ha stor nytte av å tenke på.
Jeg skal gi dere noen viktige datoer fra det året, 1942:
20. januar: Under Wannsee-konferansen i Berlin la de planer for hvordan de kunne sette i verk en endelig løsning av jødespørsmålet. Da ble utryddelsen av jødene satt i et system.
5. februar ble lov om ungdomstjeneste vedtatt i Norge. All ungdom skulle inn i en nazistisk oppdragelse og samfunnstjeneste. Alle lærere skulle bli medlemmer av Norges lærersamband for å delta i det samme programmet. Det går bare fjorten dager, så …
20. februar er det klart at tolv av fjorten tusen lærere ikke vil være med på nazifiseringen av ungdommen.
24. februar legger biskopene ned sine embeter i protest mot myndighetene.
5. mars har en foreldreaksjon samlet 250.000 underskrifter i protest mot ungdomstjenesten.
13. mars har Quisling fått gjeninnført jødeparagrafen i Grunnloven: Jøder har ikke lenger adgang til riket.
20. mars: 1100 lærere arresteres fordi de ikke er blitt med i Norges lærersamband.
5. april: De fleste prestene i Den norske kirke nedlegger sine embeter.
26. juli: Det blir kunngjort at det er etablert en midlertidig kirkeledelse uavhengig av staten.
26. oktober: Alle mannlige jøder arresteres.
24. november: Alle jødiske kvinner og barn arresteres.
26. november: 548 norske jøder deporteres fra Oslo til tilintetgjørelsesleirer i Tyskland.
6. desember: Et hyrdebrev leses opp i alle kirkene i protest mot myndighetenes behandling av jødene.
Dette var en rask gjennomgang av krisehendelser i krigsåret 1942. Det var et år da det så som mørkest ut for Norge og friheten.
Hva var kjernen i konflikten mellom kirken og staten, mellom lærerne og foreldre på den ene siden, og skolemyndighetene på den andre siden?
Quisling-regjeringen forlangte at prestene ikke skulle blande seg inn i noe som etter deres mening hadde med politikk å gjøre. De skulle holde seg til «det rent oppbyggelige og evighetsmessige», som de sa.
Kirken på sin side syntes det var uhørt at uvedkommende hensyn skulle bestemme hvordan Guds ord skulle forkynnes. «Det evige ordet skal kaste lys over det dagsaktuelle i vårt og alles liv. I en syndig verden er det uunngåelig at det blir ting i den enkeltes liv så vel som i samfunnets som under Guds ords lys får dommen over seg,» heter det i et skriv fra biskopene.
Når det gjaldt ungdomstjenesten, fremmet myndighetene et krav om politisk oppdragelse av all ungdom fra 9-10 års-alderen. De skulle indoktrineres til å bli fullgode nazister. Biskopene siterte en ledende nazist, Reichsleiter M. Bormann, som hadde sagt: «Vi har ingen bruk for kristendommen. Når ungdom i framtiden ikke blir opplært i kristendom, vil kristendommen forsvinne av seg selv. Likesom astrologiens, spåmennenes og andre svindleres skadelige innflytelse er fjernet, slik må også kirkens muligheter for å øve innflytelse på folket en gang for alle til siste rest utryddes.»
Kirkens ledere måtte mot dette minne om at «grunnforholdet mellom foreldre og barn er en skaperordning, et Gud-bestemt forhold som består ubrytelig og hellig for alle hjem … Ved et barns dåp blir ansvaret for barnets oppdragelse lagt på foreldrene. Barneskolen er et i fellesskap ordnet hjelpemiddel i denne oppdragelse … Skolen har ingen myndighet imot dåpsforpliktelsen eller imot det fjerde bud. Hver mor og far har det fulle ansvar også for hvordan de har tillatt andre å være med å forme deres barns karakter, tro og overbevisning … det fjerde bud: hedre din far og din mor – er for barnet ikke bare en plikt, men en rett gitt dem av Gud.»
Jeg skal ikke ta med flere sitater. Jeg vil bare peke på en viktig lærdom fra 1942. Våre fedre så for 70 år siden hvor grunnleggende viktig det er at staten styrer de ytre forhold og bevarer freden, at den ikke tillater urett og vold. Men staten må ikke herske over sjelene og fremme en ideologi som bryter med den kristne tro, som en er forpliktet til å oppdra barna i. Her er det nødvendig at nye generasjoner er våkne.
Sentralt i tenkningen for 70 år siden sto familien av far, mor og barn som grunncellen i samfunnet. «Ja, vi elsker dette landet … med de tusen hjem.» Derfor er det viktig at vi tar vare på ekteskapet mellom mann og kvinne, at vi beskytter barna, både før og etter fødselen, og vokter friheten til å la nye generasjoner få lære om Jesus.
På 17. mai takker vi Gud for landet vårt, vi takker for foreldrene våre, som ga oss så mye godt. Og vi lover hverandre å føre den kristne arven videre til nye generasjoner.
17. mai faller i år sammen med Kristi himmelfarts dag. Det er synd at denne helligdagen kommer i skyggen av 17. mai. For det er en stor og viktig festdag i kirkeåret. Vi feirer at Jesus Kristus steg opp til himmelen, der han har inntatt sin trone ved Faderens høyre hånd. Jesus Kristus har all makt. Han styrer historien, naturkreftene, Guds folk og det enkelte menneske. Han kan bøye hjertene, og han vil lede historien frem mot sitt mål. En gang skal hvert kne bøye seg for ham og bekjenne at Jesus er Herre, til Guds ære. Det er store og viktige sannheter.
Vi merker oss også at Jesus ble tatt bort fra disiplenes øyne mens han velsignet dem. Lever vi nær den levende Jesus, så lever vi nær velsignelsens kilde.
Sigurd Engesæth har skrevet:
Du gav oss et land å bygge, Herre vår Gud og Far,
Du gav oss en arv å trygge Som fedrene våre bar.
De reiste Kristi kirke Der gudehovet sto.
La oss i bønn og virke Slå vakt om deres tro!
I dag på 17. mai gleder vi oss over landet, friheten, vår kristne tro og det evige håpet. I et slikt perspektiv gratulerer jeg den enkelte av dere med dagen og ønsker en fortsatt god feiring av nasjonaldagen vår!
