Å tro på en Gud vi ikke kan se
Vi kan ikke se Gud selv, vi ser «bare» de gjerningene han gjør. Selve skaperverket vitner om en stor og mektig Skaper, Herren Gud. Vi ser og leser om de gjerningene han har gjort i historien, først og fremst i Bibelen. Og, på hvilke måter vi kan se Gud nå i vår hverdag, er ikke enkelt å svare på. Men jeg tror at selve godheten vi kan oppleve oss mennesker imellom, den hadde ikke eksistert om Gud ikke fantes. Mirakler som skjer kan også komme fra den Gud vi kristne tror på.
Så – hvorfor velger vi å tro på en Gud vi ikke kan se?
I Bibelen leser vi om Jesu venn, disippelen Tomas, han som ble kalt «tvileren». Så kan vi jo lure på om vi som troende kristne egentlig er «tvilende troende» eller «troende tvilere»? Ingen av oss som bekjenner oss som kristne er hele tiden 100 % «troende» uten å kjenne på et fnugg av tvil på om Gud virkelig eksister og er slik som Bibelen forteller at han er. Vi er nok slik sett ikke helt ulik Tomas, med et ønske om først å se og fysisk kjenne før vi virkelig kan slå oss til ro og tro på Gud.
Vi lever i en kultur hvor de visuelle uttrykkene står sterkt. TV, internett, sosiale media bringer siste nytt. Videre er vår kultur preget av rasjonell tenkning. Alt må liksom ha en logisk forklaring. Alt sant og riktig kan og må vi se med egne øyne.
Kan vi tro uten å se, ha fysiske eller synlige bevis for at Jesus finnes, at han stod opp igjen fra de døde? Kan vi tro på Gud uten at den kristne tro i ett og alt rasjonelt kan forklares?
«Jesus sier til ham (Tomas): Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.» (Johannes 20,29). Dette beskriver situasjonen til oss kristne i dag. Vi kan ikke se Jesus, men heldigvis er ikke en frelsende tro avhengig av å kunne se Gud/ Jesus med våre øyne. Vår trøst er at vi kan tro uten å se, og at vi nettopp da er «salige», dvs. lykkelige med Gud.
Her følger noen bibelord om denne grunnleggende sannheten at vi nettopp kan tro uten å se: «Ham elsker dere, enda dere ikke har kjent ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham.» (1.Pet 1,8). «Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser.» (Hebr. 11,1). «For vi vandrer i tro, uten å se.» (2.Kor.5,7)
Hva er det vi tror på, men som vi ikke kan se? Faktisk, det viktigste i den kristne tro er usynlig; syndenes tilgivelse, det å være rettferdig for Gud og selve håpet om himmelen. Dette må vi kun tro, uten at vi ser det. Men, vi ser det med «troens øye» (en indre overbevisning i hjertet).
Så må vi alltid ha denne rekkefølgen i «årsak-virkning» klar for oss: Gud begynner ikke å eksistere fordi vi tror på ham. Vi tror på ham fordi han er og alltid har vært til. Og samtidig – jo lengre vi tror på Gud, jo mer overbevist blir vi om at han eksister og er slik Bibelen forteller oss at han er.
OPKL 533
Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren
