Tukt i barneoppdragelsen
Bibelen skriver jo en god del om tukt i barneoppdragelse. Ef.6,1-4, Hebr 12,7 og flere steder i ordspråkene. Her er det også snakk om å bruke riset, noe som på meg virket som grov vold. Det virker på meg som predikanten, og de som mener som han, ikke tenker på tukt som vold. Hva er det da? Kjenner at det er skremmende å lese, og vanskelig å forholde seg til. Med hilsen Solfrid
SVAR:
Bibelens ord for tukt betegner en oppdragelse fra en kjærlig far. Det motsatte er handlinger bygd på følelseskulde, sinne, vold eller hevntanker. Herren oppdrar dem han er glad i. Han gjør det med kjærlighet. Se Hebr 12,6. Da skal vi gjøre det ut fra det samme sinnelaget.
Oppdragelse betyr å sette grenser for det onde og lede tanker, ord og gjerninger på rett vei. Da kommer en lengst med en kjærlig forklaring, tilrettevisning og tålmodighet.
Vi kan spekulere i tidligere tiders og forskjellige kulturers forståelse og misforståelse av dette med tukt. Noen samfunn har vært preget av begrenset innsikt, og kristne har ikke alltid vært så sindige og kloke som de burde.
Det er lett å dømme folk i tidligere tider. Men nå lever vi i det norske samfunnet.
Jeg vil mene at det er galt å bruke kroppslig avstraffelse overfor barn. Det er flere grunner til det.
Ofte er man nokså alene i en stresset situasjon med barna, en har ikke andre i nærheten som kan bremse. Storfamilien i gammel tid kunne både mildne temperamentet og påvirke til det gode fra flere personer.
På Bibelens tid var det ikke tale om å slå barn mens man var beruset. Mye vold i dag skjer i påvirket tilstand. Om en ikke slår barn i fylla, kan barna få vonde og skremmende assosiasjoner ut fra hva de har sett og hørt.
Vi vet i dag mer enn før om hvor skadelig det er for barn med traumatiske opplevelser i tidlige år. De kan vekkes opp som onde minner, forsterkes av hendelser som ligner det som skjedde, og skape utrygghet og angst på et dypere plan.
«Fedrene viste oss til rette bare en kort tid og slik de selv syntes var best.» Med andre ord: Menneskers oppdragelse er ufullkommen. «Men han [Gud] gjør det til vårt beste.» (Hebr 12:10) Og Gud er kjærlighet.
OPKL445
