Med i menighet

den menigheten som hadde den største annonsen i avisen.
 
Der trivdes han. Slik ble det til at han havnet i Det norske misjonsforbund, enda han som barn hadde vært med i en annen sammenheng.
 
Hvorfor overhodet være med i en menighet? Og hvilken forsamling bør jeg velge? Det fins utrolig mange å velge i, spesielt hvis du holder til i en større by eller et tettsted. Kanskje ikke annonsestørrelsen er beste veilederen.
 
Én ting er sikkert: Vil du være en kristen, bør du høre til et sted. Vi trenger et fellesskap der vi kan kjenne folk og være kjent av noen, der vi kan finne venner som hjelper oss på den åndelige reisen gjennom livet. Rent menneskelig er vi sosiale vesener. Ingen kan overleve som sunne mennesker hvis de er isolert fra et fellesskap. Det gjelder like mye i livet som kristen.
 
Hva er en menighet eller en kirke? Vi kan kle av alt det ytre som gjelder bygninger og ordninger, og svare: Kirken er Guds folk, altså personer. En menighet, som egentlig betyr det samme som kirke, er et stort eller lite fellesskap av personer som lever av Guds ord og nådemidlene. Ordet forsamling er et godt norsk ord for samme sak. Det peker på at troende forsamles, kommer sammen, og så holder de sammen.
 
Vi må selvsagt ha visse ytre ordninger. Noen må forkynne og undervise ut fra ordet og gi oss nattverden og dåpen. For å ordne med lokale og økonomi må det administreres. Men utgangspunktet for en menighet er kristne som møtes, enten det er i et privat hjem, i et forsamlingshus eller i en katedral. 
 
Hva er kjennetegn på en kristen menighet ut fra Bibelen? Det kan sies mye om det, men en skildring av den aller første forsamlingen gir flere gode svar. Vi leser fra Apg 2,41–47: 

«De som nå tok imot hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler. De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. Og det kom frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De begynte å selge eiendeler og gods, og delte ut til alle etter som enhver trengte det. Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold. De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og Herren la hver dag dem som ble frelst, til menigheten.»
 
Hvilken forsamling bør vi velge å være med i? Jeg vil gi deg fem kjennetegn ut fra avsnittet vi leste.

1. Bygd solid på Guds ord. Lukas rapporterer at «de holdt urokkelig fast ved apostlenes lære». De la stor vekt på å bli kjent med og leve i sannheten. Guds ord dannet grunnvollen for menigheten. En bibelsk forsamling er ikke opptatt av siste gallupundersøkelser, trender og moter, men av å ta Bibelen på alvor. En bibelsk forsamling bygger på et ord som ikke tar feil, som er innåndet av Guds Ånd, og som er den eneste gyldige rettesnoren for lære og liv.
 
Ved veikryssene vil forsamlingen spørre: Hva sier Bibelen om dette? Og hvis ikke Skriften viser vei rent konkret, vil en i bønn be om visdom til å finne svar som ikke bryter med Bibelens prinsipper. Det dukker opp spørsmål som gjelder livets ukrenkelige verdi, fattigdomsbekjempelse, homoseksualitet, korrupsjon, alkohol- og stoffmisbruk og så videre. Forsamlinger som holder Bibelen høyt i ære, vil ikke være mye i tvil om slike spørsmål. 
 
Vi kan godt tenke helt moderne når det gjelder bruk av teknikk og metoder, men i tro og lære tåler vi å bli kalt gammeldags. Noen sier at kirken kommer etter, drives fra skanse til skanse og ligger bare 20–30 år etter utviklingen. Da spør jeg om hvilken kirke vi snakker om. Nei, egentlig ligger den sanne kirken to tusen år etter utviklingen. Ved å være annerledes i tenkemåten, for eksempel ved å følge de ti budene, er vi tidløse, evig moderne, og kan virkelig være lys og salt i den tiden vi lever i.

2. Levende takk og hyllest til Gud. Både vers 42 og 46 nevner brødsbrytelsen, som antakelig går på et kjærlighetsmåltid, som igjen står i sammenheng med nattverden. I nattverden får vi del i Jesu legeme og blod. Vi tar imot med glede.
 
Vers 47 føyer til at «de lovet Gud». De sang salmer og sanger som opphøyde Guds navn, og som fikk dem til å samle tankene om Jesus.
 
Når det gjelder samværsformer og praktisering av nattverd og kjærlighetsmåltider, vil du legge merke til en stor spennvidde i historien og på tvers av land og kulturer. Bibelen åpner for mye: Å stå, sitte eller knele. Synge, klappe i hendene, rope og le. Vi kan si amen og halleluja, tale og tie stille sammen. Vi kan be mens vi folder hendene, løfte dem opp, knele eller ligge flat på gulvet. Jeg sier ikke at alt dette hører med til kirkens kjennetegn. Men jeg sier at hvis det i et land og en kultur føles naturlig, så er det ikke ubibelsk. Det er ikke noe poeng å være sære, men tjene et fellesskap slik at flest mulig føler det trygt og naturlig.
 
Det gamle jødiske fellesskapet var preget av to samlingssteder: Templet og synagogen. Oversetter vi det litt freidig til en norsk virkelighet, kan vi snakke om kirkebygg og bedehus. Synagoger hadde de på mange steder. Samlingene der var som oftest ledet av lekmenn. Formene var frie, men Ordet og fellesskapet, bønnene og lovsangen var sentral. Vi kan si det var synagogens form og stil som ble videreført i den menigheten vi leser om i Apg 2. Jo, de kunne samles i templet. Men det fantes jo bare i Jerusalem. I den første kristne tiden kom de like naturlig sammen på høyst forskjellige steder. Guds nytestamentlige fellesskap har ikke et spesielt menighetshus som kjennetegn. 
 
I dag synges visse lovsanger på alle språk: «Hellig, hellig, hellig», «Stor er din trofasthet», «Å, store Gud, når jeg i undring aner hva du har skapt i verden ved ditt ord». Har du opplevd å synge slik sammen med troende i andre land, kan du ikke glemme det. Slike opplevelser er kristenfellesskap på sitt beste.

3. Omsorgsfullt fellesskap med andre troende. I teksten vi leste, hører vi at de første kristne var urokkelig knyttet til «samfunnet» eller fellesskapet. Det greske ordet betyr at en delte noe som en hadde felles. I vers 44 står det at de «holdt sammen», de kom «trofast og med ett sinn sammen i templet» og de «holdt måltid» i hjemmene, v. 46. Felles måltider var viktige for de første kristne. De kom for å høre Ordet, men de sørget for å ha samværsformer der de kunne bekrefte hverandre, dele tanker og opplevelser, veilede og gi nytt mot. 
 
I dag har vi lagt oss til med flotte privathus og leiligheter. Ofte fungerer de som isolasjonskamre, der vi pleier ensomheten. I sørlige land ser vi mer av at folk har små og enkle boliger, men lever sitt liv i forhagen, på gatekafeene, i fellesskap. Enda bedre er jo det kristne forsamlingsfellesskapet, der vi både får noe for vår sjel og oppmuntrer hverandre som åndelige søsken. 
 
Kanskje noen av problemene dine akkurat nå henger sammen med at du mangler en gruppe? Du er ikke nær til noen, du har ikke noen som du føler ansvar for, eller som føler ansvar for deg. Da kan ingenting overgå et kristent fellesskap.

4. Bønnen er virksom. Den første kristne forsamlingen holdt urokkelig fast ved bønnene, står det. Både faste og frie bønner var i bruk. De ble preget av undring, for Herren lot det skje under og tegn som svar. Spesielt der Herrens disipler driver et nybrottsarbeid, i omgivelser preget av sterk motstand mot evangeliet, er Herren raus med undere. Det ser vi også i dag. Men han gjør det ikke slik overalt og til alle tider. Jeg tror ikke vi skal gjøre tegn og under til et kjennetegn på en sann forsamling. Men bønnen har rike løfter knyttet til seg. Vi skal be for syke og sørgende. Gud griper inn på sin egen måte. Det største av alle under er når mennesker blir født på ny ved å tro på Jesus. Helbredelser varer noen få år. Gjenfødte troende varer i en hel evighet.
 
Jesus sa om templet: «Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk» (Mark 11,17). Vi har ikke noe tempel nå. Men de forsamlingslokalene vi har, skal først og fremst være bønnehus eller bedehus. Men det er like flott å kalle dem misjonshus. For de er bygd for å fremme en tjeneste «for alle folk». 
 
Derfor står bønnen om at Guds navn blir opphøyd, at Guds rike kommer og at hans vilje skal skje, sentralt i bedehusets og misjonshusets livsinnhold.

5. Praktiske måter å tjene hverandre. Vi leste: «Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De begynte å selge eiendeler og gods, og delte ut til alle etter som enhver trengte det.» At de gjorde det på denne måten, har sin bakgrunn i at mange av de første kristne i Jerusalem var fattige. Nå var de innstilt på å utjevne forskjellene. De ville leve tett på hverandre og prøve å unngå misunnelse. Det de hadde av jordiske eiendeler, betydde ikke så mye lenger.
 
Da Jesus møtte en rik, ung mann, virket det hele lovende i første omgang (Matt 19,16–29). Men Jesus så at han var bundet av det materielle. Derfor sa Mesteren til ham: «Vil du være fullkommen, da gå og selg det du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Her er seks viktige verb: Gå, selg, gi, få, kom og følg. Midt i dette står: Gi det du er bundet av, og få en skatt. 

Luk 12,32 har gitt oss et storslått løfte: «Frykt ikke, du lille hjord! For det har behaget deres Far å gi dere riket.» Derfor vil Gud sørge for oss hele tiden. Alle himmelens ressurser står til vår disposisjon når vi trenger dem. Derfor er det meningsløst å binde seg til tingene og ikke til Gud.
 
Det er en sammenheng mellom hvordan vi forvalter eiendelene vi har – tid, penger, eiendom og krefter –, og videre hvordan vi opptrer overfor andre mennesker, og hvilket forhold vi har til Gud. Det er neppe klokt at kristne i Norge i dag etablerer et eiendomsfellesskap. Det kolliderer med lover og regler, og samfunnet vårt er i utgangspunktet mer basert på enkeltmennesker, familier, kommune og stat. De første kristne la fort bak seg å praktisere et fullt økonomisk kompaniskap. Men spørsmålet skal henge der: Er det fellesskapet jeg er med i, et dele- og omsorgsfellesskap? Bidrar jeg selv til at det blir det?
 
Finn deg en tilhørighet som ligner det første kristne fellesskapet. Og når du har blitt med der, kan du selv være med på å virkeliggjøre en bibelsk forsamling.
 
Hva var urmenigheten særpreget av? De var grunnfestet i Guds ord, de hadde en levende tilbedelse av Herren, de praktiserte et omsorgsfellesskap, de brukte tid til virksom bønn, og de tjente hverandre med det de hadde. Behovene meldte seg i deres egen midte, i nærmiljøet, og de hadde omsorg for hedningene av alle folk. Jeg ønsker deg Guds velsignelse som et levende forsamlingsmedlem.
 
«Velsigna band som bind Guds folk isaman her, med same kjærleik, same sinn, som i Guds himmel er.»

OPL118