Den Gud som ikke noe jordisk hus kan romme (1.Kong.8,12-13.27-30)

Vi befinner oss ca. år 1000 før Jesu fødsel. I det samlede Israels rike har Davids sønn Salomo blitt konge. Han har overtatt kongetronen etter sin far. Jødefolket lever på denne tid i stor grad i fred med nabofolkene. Også det åndelige livet blomstrer, ja, folket og nasjonen er på høyden både politisk og åndelig. Dette gir kong Salomo tid til å fullføre store byggeprosjekter. Både kongeboligen og templet i Jerusalem blir ferdigstilte under hans regjeringstid.

I kapittel 8 i 1.Kongebok leser vi at paktskisten føres opp til templet og settes inn i det rommet som kalles Det aller helligste. Paktskisten som inneholdt de to steintavlene med budene Gud gav Moses, ble selve sentrum i Guds hus, først i tabernakelet og så senere i templet. Denne begivenheten med ferdigstillelsen av templet er en av de største i Israelsfolket sin historie. Derfor samler kong Salomo lederne for Israels 12 stammer, samt andre ledere i folket i Jerusalem for å overvære denne seansen. For, dette handler ikke bare om å flytte på en gjenstand med religiøs og nasjonal betydning. Paktskisten er selve stedet og den gjenstand hvor Herren Gud viser sitt nærvær, hvor han vil møte sitt folk.

Først bærer prestene og levittene paktskisten inn i templet. Så står det at da de hadde gått ut av helligdommen, da «fylte skyen Herrens hus.» (V.10). «Herrens herlighet fylte Herrens hus.» (V.11)

Etter dette stiger kong Salomo fram og ber til Gud for Herrens eget hus. Det kan vi lese om fra vers 12 i 1.Kongebok kap.8:
«¹² Da sa Salomo: Herren har sagt at han vil bo i det dunkle. ¹³ Nå har jeg bygd et hus til bolig for deg, et sted hvor du kan bo til evig tid ... ²⁷ Men bor da Gud virkelig på jorden? Se, himlene og himlenes himler rommer deg ikke! Hvor meget mindre da dette huset som jeg har bygd. ²⁸ Men du vil likevel vende deg til din tjeners bønn og til hans ydmyke begjæring, Herre min Gud, og høre det rop og den bønn som din tjener bærer fram for ditt åsyn i dag. ²⁹ La dine øyne være åpne over dette huset natt og dag – det stedet som du har talt om og sagt: Mitt navn skal bo der. Hør den bønn som din tjener ber, vendt mot dette stedet. ³⁰ Du vil høre på din tjeners og ditt folk Israels ydmyke begjæring, som de bærer fram vendt mot dette stedet. Ja, du vil høre den på det sted hvor du bor, i himmelen. Du vil høre og tilgi.»

I lyset og i det skjulte
Vi kan spørre - hvor bor Gud? Og - kan vi virkelig bygge et hus hvor Gud fysisk bor? Disse spørsmålene om hvem Gud er og hvordan han viser sitt nærvær, stilte også kong Salomo seg. I den lange bønnen og tilbedelsen som starter i vers 12 og ender med vers 53, starter kongen med å slå fast at «Herren har sagt at han vil bo i det dunkle» og at Salomo har bygd et hus hvor Gud kan bo til evig tid.

Gud er lys. Samtidig sier han at han vil og kan bo i det det dunkle, altså i det skjulte. Gud kan og må skjule seg for oss. For ikke noe menneske vil klare å se Gud slik han er og overleve et slikt syn. Denne advarselen fikk Moses høre fra Herren, da Moses ønsket å se Guds ansikt. (2.Mos.33,20). Derfor leser vi i det gamle testamentet at Gud skjuler seg enten i et skinnende lys eller i en sky. Dette opplevde blant annet Israels-folket da de gikk ut av Egypt. (2.Mos.13,21). Skyen står som et tegn på Guds nærvær, men er samtidig en påminnelse om at han må skjule seg for syndige mennesker, siden vi ikke vil klare å se Gud slik han virkelig er.

Kong Salomo sier han har bygd et hus, en bolig for Herren, hvor Gud kan bo til evig tid. Rett i forkant av at paktkisten blir flyttet til templet, har Salomo bygd ferdig både templet og kongepalasset. Kongen har fått et fysisk bosted. Men, kan Gud fysisk bo i et hus gjort av menneskehender? Det er nok ikke det Salomo tenker når han sier at han har bygd et hus for himmelens og jordens skaper. For ingen fysisk bygning eller noen konkret gjenstand kan romme Herren Gud. Han bor usynlig og er åndelig tilstedeværende hos det folk som inviterer ham og i lydighet vil tro og følge ham.

Bønnenes Gud
Bibelteksten fra 1.Kong.8 hopper fra versene 12-13 til versene 27-30. I versene som ligger i mellom har kong Salomo bedt for folket og for kongehuset, samt at han har takket og tilbedt Herren Gud for de løftene han har gitt til sitt folk.

Så fra vers 27 stiller Salomo et retorisk spørsmål hvor han reflekterer over problemstillingen om Gud kan bo i et hus: «Men bor da Gud virkelig på jorden?» Så konkludere han selv: «Se, himlene og himlenes himler rommer deg ikke! Hvor meget mindre da dette huset som jeg har bygd.» Gud lar seg ikke begrense verken fysisk eller geografisk. Vi kan ikke sette Gud i bås, i husarrest eller i kirkeasyl.

I de tre siste versene (V.28-30) ber kong Salomo om at Gud må høre hans bønner. Som konge visste Salomo at han hadde mange tjenere som alle hadde sine ønsker og spørsmål til kongen. Men overfor Herren Gud, så er Salomo selv en tjener. Han har verken krav på svar eller hjelp. Han kan kun henvende seg i bønn til Kongenes konge. Salomo ber Gud vende seg til hans «ydmyke begjæringer», eller «inderlige bønner» som det heter i andre bibeloversettelser.
Her merker vi at det er en ydmyk person som kjenner sin plassering i forhold til himmelens konge. Kong Salomo bøyer sitt hjerte for Gud.
Våre bønner gjøres ikke «inderlige» bare vi får de rette følelsene. Nei, inderligheten ligger i at vi ser vår egen hjelpeløshet og kun ser at hjelpen ligger i at Gud griper inn og svarer.

Den våkne Gud
Salomo ber om at Guds øyner må være vendt mot templet, natt og dag. Som mennesker må våre øyner lukkes flere timer hver dag. Vi trenger søvn og hvile. Gud derimot, han sover aldri (Salme 121,4), hans øyner er alltid åpne og observante. En annen sak er at vi kan oppleve og føle at Gud virker fjern, at han ikke ser oss. Følelsen av forlatthet uttrykte Salomos far David på følgende måte: «Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre? Våkn opp, forkast oss ikke for evig tid!» (Salme 44,24). Her trenger vi altså å skille mellom den virkelighet at Gud aldri sover og selve følelsen vi kan kjenne på at han sover. Følelser skaper ikke virkeligheten. Gud sover aldri!

Tilgivelsens Gud
Kong Salomo framstår trygg i sin tro. Han er viss på, ja, overbevist om at Gud vil høre hans bønner: «Du vil høre på din tjeners og ditt folk Israels ydmyke begjæring, som de bærer fram vendt mot dette stedet. Ja, du vil høre den på det sted hvor du bor, i himmelen. Du vil høre og tilgi.» (V.30).
Herren Gud er også tilgivelsens Gud. Han vil gjerne høre våre bønner hvor vi ber om at han skal tilgi oss våre overtredelser.
Bønn rommer så mangt. Gud ønsker vår tilbedelse og takk. Herren gir oss muligheten å komme fram med våre ønsker, samt be for andre mennesker. Men mest av alt ønsker han vår ærlighet, at vi ber om tilgivelse for de syndene vi har begått. Det fikk også kong Salomo erfare. Hans liv og de valg han tok, viste også at han hadde behov for å be Herren Gud om syndenes tilgivelse.

Hele bønnen til kong Salomo i forbindelse med at paktskisten ble båret inn i templet, ble heldigvis tatt vare på for ettertiden. Bønnen som vi finner i 1.Kongebok 8 gir oss ord og uttrykk vi selv kan bruke i våre egne bønneliv. Slik kan vi låne ord fra kong Salomo, kong David i Salmenes bok, eller ord fra andre bibelske menn og kvinner sine bønner. Mange ganger kan det kjennes godt å la sine egne tanker, sin tro og tvil hvile i gode bønner andre mennesker har formulert.

BS 2219

Spørsmål til samtale og selvrefleksjon:      

• Start med å lese 1.Kong.8,1-11 for å få innledningen til den bønnen som begynner med vers 12.
• Hva vil det si at Gud bor i «det skjulte»?
• Ikke noe menneskelig hus kan romme Herren Gud. Hvor bor han, og hvor kan vi oppleve hans nærvær? (Les bl.a. Jesaja 57,15)
• Å be til Gud og søke hans tilgivelse er i den nye pakt også løsrevet fra en konkret bygning. Hva sier Jesus om dette i Johannes 4,23-24?
• Paktskisten var stedet hvor Gud møtte Israelsfolket. Hvilke møtesteder har Gud for oss i dag?
• Bibelteksten snakker om «ydmyke begjæringer» eller «inderlige bønner». Hva ligger i disse begrepene?

Svein Anton Hansen, 1.Kong.8,12-13.27-30, 5.søndag i påsketiden, publ. 11.mai-22