Godt nok?
Svein Anton Hansen, publ. 25.juli-22
Det ligger så naturlig for oss mennesker å søke det perfekte, i alle fall det aller beste vi kan få til. Noen ganger kan jeg ta meg i å tenke at hvis jeg skal lykkes i livet, så må jeg være på topp og prestere det aller beste. En mest mulig perfekt kropp, et ytre perfekt sosialt image og en mest mulig perfekt familie med veloppdragne barn, ja, hvem ønsker seg ikke det?
Men, listen kan jo bli liggende så altfor høyt til at det er mulig å komme over. Jeg trenger å slå meg til ro med «godt nok». Mange kaster bort mye tid og energi på smådetaljer som man tror skal til for å gjøre noe perfekt, men som egentlig er «godt nok». Det ligger mye god mentalhygiene og senkede skuldre i å si til seg selv at jeg både er god nok og at arbeidet mitt er godt nok. På det horisontale og mellom-menneskelige plan trenger vi ofte å hvile i «godt nok».
Det finnes i alle fall ett område i livet mitt hvor «godt nok» ikke er «godt nok». På det vertikale plan, når det gjelder gudsforholdet hjelper det lite med å prestere «godt nok». Overfor Gud kan jeg heller ikke si at jeg er «god nok». Nei, Gud krever det perfekte av deg og meg hvis han skal slippe oss inn i sin perfekte himmel. Problemet vårt er at vi aldri vil klare å gjøre det perfekte eller leve perfekt.
Evangeliet er ikke at vi er «gode nok for Gud», et uttrykk vi av og til både hører og bruker. Nei, sannheten om meg er at jeg ikke er god nok for Gud. Evangeliet derimot møter oss med at Jesus, hans liv og hans frelse er godt nok for Gud.
Paulus skriver om dette til romermenigheten: «Det som var umulig for Guds lov, siden den sto maktesløs fordi vi er syndere av kjøtt og blod, det gjorde Gud. Han sendte sin egen Sønn som syndoffer, i samme slags kjøtt og blod som syndige mennesker har, og holdt dom over synden i oss.» (Romerne 8,3)
De tanker, ord og gjerninger jeg måtte prøve å imponere Gud med, holder ikke, er ikke «godt nok» for ham. Men det trenger det heller ikke være, for Guds egen perfekte frelse holder i massevis. Evangeliet staves «det gjorde Gud». Og det Gud har gjort, det er «godt nok».
TRV 136
