Den syke som var på rett sted til rett tid (Johannes 5,1-15)

Svein Anton Hansen, Johannes 5,1-15, 5.søndag i åpenbaringstiden, publ.26.januar-22

I omkring tre år gikk Jesus blant oss mennesker. Mye av det han gjorde og sa disse årene ble heldigvis skrevet ned for ettertiden. Derfor kan vi i dag lese noen fantastiske historier og fortsatt høre ekkoet av ordene han talte. Historier om helbredelser, ord om hvordan vi bør leve, og ikke minst fortellinger fra den siste påsken med Golgata og den tomme grav som klimaks, fyller de fire evangeliene i det nye testamentet. I dag kommer historiene og gjetordene til oss som virkelige, levende og virksomme ord. Når vi i derfor i vår tid leser om syke som Jesus helbredet, så har disse fortellingene fortsatt kraft i seg til å tenne håp om at Gud også i dag kan gjøre syke friske.

En av helbredelses-historiene finner vi i Johannes 5,1-15. Her møter vi en som har vært syk i 38 år, men som etter et møte med Jesus får sin framtid radikalt endret.

«¹ Etter dette var det en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. ² Ved Saueporten i Jerusalem er det en dam som på hebraisk heter Betesda. Den har fem søyleganger. ³ I disse lå det en mengde syke – blinde, lamme, vanføre, som ventet på at vannet skulle bli satt i bevegelse. ⁴ For en engel steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den som da først steg ned etter at vannet var blitt opprørt, ble frisk, hva sykdom han så led av. ⁵ Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. ⁶ Jesus så ham ligge der, og visste at han hadde vært syk i lang tid. Han sa da til ham: Vil du bli frisk? ⁷ Den syke svarte ham: Herre, jeg har ingen til å kaste meg ut i dammen når vannet blir opprørt. Og i det samme jeg kommer, stiger en annen ned før meg. ⁸ Da sier Jesus til ham: Stå opp, ta båren din og gå! ⁹ Og straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk. Men det var sabbat den dagen. ¹⁰ Judeerne sa da til ham som var blitt helbredet: Det er sabbat, og du har ikke lov til å bære båren. ¹¹ Men han svarte dem: Han som gjorde meg frisk, sa til meg: Ta båren din og gå! ¹² De spurte ham: Hvem er den mannen som sa til deg: Ta den og gå? ¹³ Men han som var blitt helbredet, visste ikke hvem det var. For Jesus hadde trukket seg tilbake, da det var mye folk til stede. ¹⁴ Senere fant Jesus mannen i templet og sa til ham: Se, du er blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg. ¹⁵ Mannen gikk bort, og han fortalte til judeerne at det var Jesus som hadde gjort ham frisk.»

Historien stemmer
Vi befinner oss i Jerusalem under «en av jødenes høytider» (v.1). Vi vet ikke hvilken høytid det her siktes til. Men, stedet for helbredelsesunderet og omgivelsene rundt beskrives ganske konkret. Betesdadammen lå innenfor bymurene i Jerusalem, i det nord-østlige hjørne av byen. Selve ordet «Betesda» skal visst ha flere betydninger, som «nybyen» eller «kildehuset». To vannkilder befant seg der. I vår tid kan vi besøke ruinene fra dette stedet samt St. Anna-kirken som er bygget helt inntil buegangene rundt Betesdadammen. Her har utgravninger og arkeologien vært med på å stadfeste at de historiske opplysningene fra det nye testamentet stemmer.

Første mann uti!
Evangelisten Johannes skriver at ved Betesdadammen «lå det en mengde syke – blinde, lamme, vanføre» (v.3). Disse ventet på at vannet skulle bli rørt opp av en engel. Den første som så steg ned i vannet ble helbredet, uansett hvilken sykdom han led av. Akkurat disse opplysningene er ikke tatt med i de eldste fragmenter og håndskrifter av Johannes-evangeliet. Selv om vi finner dette i det som kalles «flertallstekstene», så tyder det på at v3b-4 er et senere tillegg. Det betyr ikke at vi har å gjøre med eventyr og fantasi. Men, trolig ble det lagt til for å forklare hva som skjedde før de syke steg ut i vannet og ble helbredet. Den syke som Jesus gjør frisk, sier at han ikke makter å være den første til å komme seg først ut i vannet. Setningene med det opprørte vannet med helbredene krefter ble trolig derfor tatt med som et forklarende tillegg for at leserne skulle forstå hvorfor det lå så mange syke ved Betesdadammen.

Høre – tro – gjøre
I v.5-9 leser vi om den syke mannen og samtalen mellom ham og Jesus. Sykdommen hadde preget ham i 38 år, og alt håp til bedring var knyttet til om han klarte å være første mann ut i Betesdadammen. Men, alltid hadde et annet sykt menneske kommet før ham ut i vannet.
Jesus starter med å stille den syke følgende spørsmål: «Vil du bli frisk?» (v.6). Spørsmålet kan virke overflødig, siden alle syke ved dammen lå der fordi de ønsket å bli helbredet. Trolig spør Jesus fordi han vil at mannen skal forklare den håpløse situasjonen han befinner seg i. Jesus spør også fordi han både kan og vil tenne et håp i mannens hjerte.

Den lamme sin store lykke i livet var at han befant seg på rett sted til rett tid. For akkurat på denne dagen gikk Jesus forbi Betesdadammen. Bibelteksten sier ikke noe om Jesus også helbredet andre syke der. Fortellingen sier heller ikke at Jesus ikke helbredet flere. Uansett, for han som hadde vært lam i 38 år førte den lille samtalen med Jesus til den største og mest fantastiske endringen i hans liv. Jesus befaler han å stå opp og ta båren og begynne å gå (v8).

Først blir mannen sett av Jesus. Så hører han ord fra Guds Sønn. Den syke tror på Jesus og hans ord. Mannens tro viser seg derfor når han tar Jesus på ordet og reiser seg. Dermed får de som står rundt ham se helbredelsen. Underet skjer fordi han hører Jesus ord, tror på Mesterens ord, og til slutt handler på Jesu ord.

«Men det var sabbat»
Med at mannen ble helbredet, skulle vi tro at alt var fortalt og alle var lykkelige. Men, de jødiske religiøse lederne likte ikke at helbredelsen fant sted på en sabbat. I evangeliene leser vi om flere konfrontasjoner mellom fariseerne og Jesus om nettopp kobling helbredelse og sabbat. I tillegg står det i denne bibelteksten at mannen bar båren han som syk hadde ligget på.
For oss i dag er det vanskelig å forstå at nettopp dette skulle være problematisk. Men, jødene hadde mange regler for hva som var lov og ikke lov å gjøre eller bære på sabbaten. I det jødiske skriftet «Mishnah» skal det være listet opp flere titalls typer arbeid som ikke var tillatt på sabbater eller andre helligdager. En god frykt for at helligdagen skulle bli lik alle andre ukedager, førte til en usunn frykt for å gjøre for mye, samt et regel- og detaljstyrt gudsliv for hva som var lov og ikke lov å gjøre. Menneskebud med de beste hensikter ble dermed det godes fiende.

Gud gav oss sabbatsbudet. Og, sabbatens mening er at vi skal sette av en dag i uken til hvile og hvor vi på en særskilt måte skal søke Gud. Samtidig var det avgjørende for Jesus å få fram at sabbaten kom til for menneskets skyld, og at det nettopp er han selv som er herre over sabbaten (Markus 2,27-28).

«Noe verre»?
Jødene som møter den nå friske mannen lurer også på hvem som har helbredet ham. På dette tidspunkt vet ikke den tidligere lamme mannen at det er Jesus fra Nazareth som har gjort ham frisk. Senere møtes disse to i templet. Her får de en ny prat. Mannen hadde trolig oppsøkt tempelområdet for der å takke og tilbe Gud for helbredelsesunderet. Han ønsket å gi Gud æren for det som hadde skjedd. Når de så møtes, starter Jesus med å fastslå at mannen nå har blitt frisk. Helbredelsen er sikker og ekte. Og Jesus forsikrer at helbredelsen vil vare så lenge mannen har igjen å leve.

Etter dette legger Jesus et viktig og alvorlig budskap inn over mannens liv: «Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg» (v.14). Mannens synlige problem i livet var at han var lam. Samtidig hadde han et større men usynlig problem; nemlig at han var en fortapt synder. Sykdom trenger ingen tilgivelse, men det gjør derimot synden vår. Ingen går evig fortapt på grunn av sykdom, men synden kan sende oss i fortapelsen. Så når Jesus ber den nå friske mannen være oppmerksom på noe som er verre, så tenker Jesus på fortapelsens mulighet og realitet. Synd vil alltid være et større og dypere problem enn sykdom, i alle fall om vi ikke får gjort opp syndens skyld her i tiden.

Gi ikke opp håpet!
Historien om den lamme ved Betesdadammen kan på flere måter gi oss håp. For det første forteller den om hvilke guddommelige helbredende krefter Jesu ord og person har. Også i dag kan den enkelte av oss svare Gud med konkrete ønsker når han spør oss: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» (Markus 10,51). Fortsatt finnes en viktig sammenheng mellom å høre, tro og gjøre. Guds Ord oppfordrer oss til å handle på troens ord som vi hører.
Samtidig lærer vi av denne bibelfortellingen at vi må passe oss for å lage menneskebud som stenger og skygger for nåden. Og til slutt – vi trenger alle å passe oss for å skyve evighetsalvoret bort fra vår virkelighet og vår hverdag. Faktisk, i troen på Jesus trenger vi ikke frykte «noe verre», men kan i stedet se fram til «noe bedre» når jordelivet tar slutt.

BS 2204

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Ved Betesdadammen lå det mange syke. Av erfaring visste de at kun førstemann uti ble frisk. Skuffelsen var nok stor hos de som ikke klarte å komme seg først uti. Tenk over/ samtal om denne spenningen; å glede seg med andre når det går de godt og egen skuffelse over å ikke oppnå et gode. Kan vi, og eventuelt hvordan kan vi vokse i å glede oss med andre?
• Tenk over/ samtal om dette med å høre, å tro og å gjøre. Hva tror du/dere må til for at vi i større grad skal tørre å handle på Jesu ord?
• Hvorfor førte koblingen sabbat og helbredelse til konfrontasjoner mellom Jesus og de jødiske lederne?
• Hva tror du/ dere Jesus legger i begrepet «noe verre» (v.14)?
• Fortellingen om han som hadde vært syk i 38 år og ble helbredet, kan tenne håp i oss. Hvilke håp, for egen eller andres del, kan du finne i denne bibelteksten?