Gode og dårlige forbilder (Markus 12,37-44)

Svein Anton Hansen

Med sin lille gave, med sine to små mynter, viser den fattige enken at hun setter Gud først og at hun elsker sin neste. Hun velger å sette Guds rike og sin nestes beste foran egne behov.

Penger og prestisje, popularitet og ære har til alle tider vært noe vi mennesker har lengtet etter og søkt mot. Å vise fram egen suksess, rikdom og vellykkethet er en fristelse som aldri går av moten. Selv dypt religiøse mennesker blir ikke kvitt lysten til å vise fram egen suksess, om den er av åndelig eller materiell art.

I bibelteksten fra Markus 12,37b-44 møter vi en gruppe mennesker hvor smitten satt dypere enn de selv var klar over.

«^37b... Den store folkemengden hørte ham gjerne. ³⁸Mens han lærte dem, sa han: Ta dere i vare for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i side kapper og bli hilst på torgene. ³⁹De vil gjerne ha de fremste seter i synagogene og hedersplassene i gjestebudene. ⁴⁰De eter opp enkers hus, og for syns skyld holder de lange bønner. De skal få dess hardere dom. ⁴¹Og Jesus satte seg rett imot tempelkisten, og så på hvordan folket la penger i kisten. Og mange rike ga mye. ⁴²Da kom det en fattig enke og la to skjerver – det er én øre. ⁴³Og han kalte til seg disiplene sine og sa til dem: Sannelig sier jeg dere: Denne fattige enken har gitt mer enn alle de andre som la i tempelkisten. ⁴⁴For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt det hun eide, alt det hun hadde å leve av.»

Se meg, hør meg!

Bibelteksten starter med at Jesus advarer disiplene og folket mot noen som kalles «skriftlærde». Disse var datidens lovlærere som fortolket Det gamle testamentet for jødefolket. Som tittelen sier, de var lærde i Skriften, jødenes Bibel. Denne gruppen var ofte i klinsj med Jesus, akkurat som fariseerne og saddukeerne var det. I utgangspunktet skulle man vel forventet at nettopp denne gruppen med religiøse lærde menn, som tok troen sin virkelig seriøst, var blant de som ville glede seg over at Jesus fra Nazareth stod fram som den lovede Messias. Men nei, de forfulgte Jesus som vranglærer helt fram til han døde på korset.

Når Jesus advarer disiplene og folket mot de skriftlærde, så handler det om hvordan de skriftlærde vil ta seg ut og plassere seg selv i forhold til den gjengse jøde. De mente om seg selv at de var gode åndelige og menneskelige forbilder. Men Jesus ser gjennom de skriftlærdes ytre religiøse fasade. Deres hjerte søkte ikke Gud og sin nestes beste, men sin egen popularitet og prestisje.

De ville gjerne bli sett, at folket så hvor religiøse og fromme de var. Derfor viste de offentlig fram sitt bønneliv. I Matteus kap. 6 snakker Jesus om de som liker å stå i et gudshus eller på et gatehjørne for å vise fram troen og bønnene sine. Jesus sier at de som gjør dette allerede har fått sin lønn. Hvilken lønn? Jo, applausen og beundringen fra folkemengden. Men Gud lønner annerledes. Han lønner den som i stedet velger å be i det skjulte, når ingen andre enn Gud ser og hører.

Ve deg!
Videre ønsket de skriftlærde å bli sett opp til. Med sine vide kapper signaliserte de ønsket om å ha en særstilling i samfunnet. Ekstra PR og oppmerksomhet smaker så søtt og godt for mange. Jesus advarer mot ønsket om å være den største og første, om å plassere seg fremst og øverst enten det gjelder i et gudshus eller i andre sosiale settinger.

Jesus snakker videre om at de skriftlærde «eter opp, slår til seg enkers hus» (v.40). Bak dette uttrykket ligger tanken at de skriftlærde utnyttet enkene som hjalp dem med mat, husrom og underhold. Religiøs posisjon og beundring ble til maktmisbruk. Sårbare mennesker ble lurt for sine eiendeler av mennesker med religiøs makt.

I Matteus kap. 23 finner vi et helt kapittel hvor Jesus uttrykker klage over de skriftlærde og fariseerne. Han roper mange ve-rop over deres maktmisbruk, hykleri og deres mangel på forståelse av Det gamle testamentet om Guds gode vilje for andre mennesker.

Her i tiden fikk mange av disse religiøse lederne lønn og goder andre bare kunne drømme om. Men en dag, når sluttstrek settes, så vil de få en desto hardere dom. Om ikke før, så på den siste dag vil deres hykleri og skuespill, deres mangel på å være gode forbilder, bli avslørt. «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde» (1.Pet.5,5; Jak.4,6), er et bibelord som passer godt på de personene vi møter i bibelteksten fra Markus kap. 12. For i bibelteksten møter vi mange stolte, men samtidig også et ydmykt menneske.

Hva er «mer»?
Jesus sitter slik til i tempelet at han ser kisten hvor folk legger sin kollekt. «Da kom det en fattig enke og la to skjerver – det er én øre i tempelkisten.» (v.42). Mange rike, sikkert også de skriftlærde, la mange klingende mynter og store fargerike sedler i offerkisten. Den fattige enken hadde kun småpenger å gi under dagens kollekt. Enkel matematikk tilsa at de rike gav mer enn denne enken. Så hvorfor sier da Jesus at: «denne fattige enken har gitt mer enn alle de andre som la i tempelkisten» (v.43)? Hun hadde åpenbart ikke gitt mer, men heller minst av de som gav. Vi teller kroner og øre. Gud teller annerledes, han teller prosenter, hva vi gir utfra det vi samlet sett har. Gud måler ikke hvor mye vi gir, men hvor mye vi holder tilbake. «For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt det hun eide, alt det hun hadde å leve av.» (v.44).

I kirker og bedehus er vi vante med å gi kollekt, gi gaver til gode formål. Det hender også at Norge som nasjon fra tid til annen har innsamlinger til veldedige formål. Så sjekker vi hvilken misjonsorganisasjon som har fått de største gavene eller hvilken kommune og hvilket fylke i landet som er best på å gi. Når Gud måler størrelsen på gaven, så ser han etter om gaven er et offer for oss. For de fleste av oss er kollekten som oftest en liten gave i forhold til vår månedslønn. Vi kan vel ikke kalle det et «offer» før det virkelig svir på pengeboken eller merkes kraftig på bankkontoen? Den fattige enken «ga av sin fattigdom, ja, alt hun eide og hadde å leve av» (v.44) sier Jesus.

Litt tidligere i kap.12 hos Markus kommer en skriftlærd og spør om hva som er det største budet i Loven. Jesus svarer at det er budene om å elske Gud over alt og alle, samt det å elske vår neste som oss selv. Jesus roser den skriftlærde for hans respons på Jesu utfordring og krav om å elske Gud og vår neste. Ja, Jesus sier at den skriftlærde «ikke er langt borte fra Guds rike.» (v.34). Så, noen helhjertede og helstøpte skriftlærde fantes også.

Med sin lille gave, med sine to små mynter, viser den fattige enken at hun setter Gud først og at hun elsker sin neste. Hun trengte virkelig de to små myntene mye mer enn de rike trengte de store gavene de gav. Men hun valgte å sette Guds rike og sin nestes beste foran egne behov. Sannelig, uten å vite det har hun blitt et forbilde for alle troende til alle tider. Vi vet ikke sikkert hva som rørte seg i hennes hjerte da hun gav de to små myntene. Men Bibelen lærer oss at «Gud elsker en glad giver.» (2.Kor.9,6-7).

BS 2428

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

Tenk over/drøft følgende påstand: «Penger og prestisje, popularitet og ære har til alle tider vært noe vi mennesker har lengtet etter og søkt mot. Å vise fram egen suksess, rikdom og vellykkethet er en fristelse som aldri går av mote», om hvor godt den treffer.
Hva blir de skriftlærde refset for av Jesus?
På hvilke måter kan den fattige enken være et forbilde for oss?
Gud vil at vi skal gi, at vi skal ofre til hans rike, til misjonen. Hvilke bibelske idealer finnes for givertjeneste? (Les/ let gjerne i 2.Kor. 8 og 9)