Hvorfor Jesus gleder seg (Lukas 10,21-24)

Treenighet og teologi, troslære og tradisjoner – kanskje ikke de ordene som mest makter å skape begeistring hos en Jesu etterfølger. For hva menes med og hvordan skal vi forstå dette med «treenigheten»? Hvor mange vesener og personer har egentlig Gud? 1 eller 3, eller begge deler?

Hvilket forhold det er mellom Gud som Far, Sønnen Jesus og Den Hellig Ånd, har alltid vært litt komplisert å forstå og forklare. Treenigheten er et slikt teologisk spørsmål hvor selv de med teologiske titler kan slite med å gi en enkel og liketil forklaring. Bibeltekstene for søndagen som kalles «treenighetssøndagen» løfter fram dette forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden. En av disse tekstene finner vi hos Lukas 10,21-24:

«²¹ I samme stund frydet han seg i Den Hellige Ånd og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, og åpenbart det for umyndige. Ja, Far, for slik skjedde det som var til velbehag for deg. ²² Alle ting er overgitt til meg av min Far. Ingen kjenner til hvem Sønnen er, uten Faderen, og hvem Faderen er, uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for. ²³ Da han var alene med disiplene, vendte han seg til dem og sa: Salige er de øynene som ser det dere ser! ²⁴ For jeg sier dere: Mange profeter og konger har ønsket å se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det!»

En bibeltekst står sjelden alene, som oftest i en sammenheng. Dette kaller vi for tekstens kontekst. Rett før denne bibelteksten har Jesus sendt 70 disipler ut for å forkynne Guds ord, helbrede syke og drive ut onde ånder. Og sannelig, disiplene får se og erfare at Guds ord virker. Glade kommer de tilbake til Jesus og kan fortelle at til og med de onde ånder har vært dem lydige og forlatt de besatte. Hvilken mektig erfaring av at Jesu navn virker! Jesus bekrefter overfor disiplene at han har gitt dem makt til å gjøre under. Samtidig sier Jesus at det finnes noe enda større som en kristen kan oppleve, nemlig at mitt navn er skrevet i Himmelen. I Guds loggbok står navnene på de som skal få tilbringe evigheten sammen med ham.

Glede i Ånden og fellesskapet
Og så, rett etter dette starter bibelteksten (for Treenighetssøndagen) med å si at Jesus jubler i Den Hellige Ånd. Både Jesus og Bibelen sier og skriver mye om glede. Men trolig er dette eneste stedet det står direkte at Jesus jubler, at han gleder seg i Ånden. Når Jesus jubler, så tilber han.

Glede og tilbedelse hører uløselig sammen. Jakob, Jesu bror, oppfordrer den som er glad til å synge lovsanger (Jakob 5,13). Og, da de første kristne var samlet til gudstjeneste, oppfordret Paulus dem til å gi plass for tilbedelsen og takknemligheten: «La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud.» (Kol. 3,16).

Jesus gleder seg fordi han kjenner på fellesskapet han har med Gud Fader og Den Hellig Ånd. Dette treenighetsfellesskapet utdyper Jesus med følgende ord: «Alle ting er overgitt til meg av min Far. Ingen kjenner til hvem Sønnen er, uten Faderen, og hvem Faderen er, uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.» (v.22). Faderen og Sønnen har et enestående og unikt fellesskap. Gud åpenbarer hvem han virkelig er bare gjennom Sønnen Jesus. Derfor kan vi ikke kjenne Himmelens og jordens skaper uten at vi kjenner Jesus og har fått et personlig forhold til ham. Å kjenne Gud og kjenne Jesus er dermed en og samme sak. For den saks skyld kan vi også legge til at når vi kjenner Jesus, så kjenner vi også Den Hellige Ånd. Vi kan aldri kjenne fullt ut den ene av de tre personene i treenigheten uten å kjenne de to andre også.

Fader, Sønn og Hellig Ånd er samme vesen, men åpenbart i tre personer. Kan vi forstå dette fullt ut? Nei. Men vi kan og må tro det.

Skjult eller forklart?
Når Jesus gleder seg i Ånden og tilber Gud, så gjør han det «fordi du Far har skjult dette for vise og forstandige, og åpenbart det for umyndige.» (v.21). Hva tenker Jesus på når han sier at Gud har skjult «dette» for de vise og kloke? Noen kan nok forstå Jesu ord slik at den kristne tro ikke passer for de som måtte være kloke, lærde og forstandige. Men slik skal vi ikke tolke Jesu ord. Kristen tro står ikke mot all fornuft. Kristen lære bygger ikke på tvilsomme sannheter som ikke kan ettergås med vitenskap og forstand. Jeg tror Jesus her heller vil si noe om tankens og forstandens tilkortkommenhet. Det som til enhver tid er oppleste og vedtatte sannheter, kan fort skifte når ny forskning konkluderer med nye fakta. Evangeliet endrer ikke innhold og substans etter hva som til enhver tid anses for å være klokskap og fornuft. Den kristne troen bygger på evige sannheter. Noen av disse sannhetene kan vi som syndige mennesker ikke forstå ut fra våre begrensninger. Derfor sier Jesus at Gud har åpenbart sine tanker for de umyndige, de som også omtales som enfoldige. Guds visdom blir av og til sett på som dårskap. Men, Herren selv kan også se på menneskelig visdom som dårskap. Dette skriver apostelen Paulus mer om i 1.Kor.1. Kristendom er og forblir en åpenbaringsreligion. Ikke noe menneske kan klare å tenke ut «dette», altså selve evangeliet, uansett hvor kloke Guds øverste skapning måtte bli.

Lykkelige disipler
«Salige er de øynene som ser det dere ser!» (v.23). Helt til slutt i bibelteksten gir Jesus disiplene merkelappen å være salige. Å være salig er et annet ord for å oppleve åndelig lykke. Grunnen til at disiplene omtales som salige, er at «mange profeter og konger har ønsket å se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det!» (v.24).

Mennesker i dag kan med god grunn være misunnelige på de første disiplene; de som både fikk se og høre Jesus. Profeter og konger i Det gamle testamentets tid ante kun litt om en stor konge som en gang der framme i tiden skulle fødes i Israels land. Profetene og kongene levde i forventningens tidsalder. Men de fikk ikke oppleve det de håpet og trodde på. Disiplene derimot var så heldige at de levde akkurat i samme tid og på samme sted som Jesus fra Nazareth gjorde. Dermed fikk de både selv se og ta del i helbredelser og demonutdrivelser. De så at Guds ord virket med tegn og under. Ja, de fikk med egne øyne se Jesu person og med egne ører høre hans ord.

Troende som lever i dag, kan ikke på samme måte se og høre Jesus. Kristne i vår tid tror på det som øyenvitnene og ørevitnene har fortalt. Vi opplever dermed sannheten i ordene Jesus sa til disippelen Thomas: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.» (Joh. 20,29). Thomas så Jesu gjerninger, og var derfor salig. Vi ser ikke, men likevel tror vi. Og, vi er ikke mindre salige av den grunn. For vi har disiplenes og apostlenes skriftlige tolkninger av alt som Jesus gjorde og sa. Vi har en hel Bibel, både Det gamle og Det nye testamentet. Gjennom hele Bibelen går det en rød tråd om den evige Gud som har åpenbart seg som Fader, Sønn og Hellige Ånd. Ja, vi lever i den tidsepoken hvor Guds Ånd bor i de kristnes hjerter og forklarer Guds ord og herliggjør Jesus for oss. Dermed så finnes det lykkelige og salige disipler også i våre dager.

Jesus jublet over å tilhøre treenigheten, at han var del av et unikt fellesskap med Faderen og Ånden. Jesu etterfølgere den gang og i dag, kan glede seg over at vi også har fellesskap med Faderen og Sønnen, og at Den Hellige Ånd bor i våre hjerter.

BS 2421

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Hva sier bibelteksten om hva det er som gjør Jesus glad?
• Hva er «dette» som Gud har skjult for de kloke, men åpenbart de enfoldige?
• Hvordan kan vi på samme tid si at kristendom både er ufornuftig og fornuftig?
• Hva har vi til felles med disiplene som gjorde dem og kan gjøre oss glade og salige?

Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren