Kan overgrep tilgis?
Hei. Fekk lyst å skrive til deg, sidan eg har hørt mykje på deg på radio, og stadig er innom og les det du legg ut som webpastor. Har stor sans for din måte å formidle på, og dine formuleringar treff meg. Eg er ei kristen dame som har vert så heldig å kjenne Jesus sidan eg var barn. Jesus har alltid vært ein god og trygg venn for meg. Og eg kjenner meg trygg på at han har vert med meg heile livet, alle dagar, også dei som har vert svært mørke og vonde. I fjor høst begynte eg å huske traumer som har vert fortrengt fra barndommen. Det går på seksuelle overgrep … fra eg var svært liten baby.
Det er fleire overgripere inn i bildet. … slektning og nabo … Det handler om voldtekter … Denne verden er grusom, og mørke er veldig mørkt.
Eg er midt i en prosses der eg etter kvart har fått kontakt med dei små "barna" inni meg, som endelig våger å kjenne litt på følelsene og kva dette har gjort med meg.
Og midt i denne prosessen kjem mange velmeinande kristne med råd og oppfordring til å tilgi. … Det er legedom i å tilgi. Eg trur på det. Og har opplevd det.
Men no slit eg, for kva er det egentlig å tilgi? Kva innbær det?
Sjølv har eg funne ro i Rom 12,19, at hevnen hører Herren til, han skal gjengjelde.
Eg orker ikkje forholde meg til dei som har gjort dette mot meg, men overgir dei til Gud, og til hans straff. Er det å tilgi? Vi snakker om å tilgi, men ikkje gløyme. Kva ligg det i det?
Håper du forstå kor eg vil hen. Og håper du kan hjelpe meg. Helsing ”Synnøve”
SVAR:
Takk for dette åpne og ærlige brevet. Jeg har forkortet det for å anonymisere. Du beskriver egentlig kriminelle handlinger. Om du vil politianmelde, kan du vurdere i samråd med kloke veiledere.
Det minste vi andre kan gjøre, er å gjøre deg den tjenesten å lytte med innlevelse. Kristne som ikke lytter til hverandre, mister evnen til å lytte til Gud. Men bare de som virkelig lytter til Gud og hans ord, kan bli gode lyttere for mennesker. De har sluttet å skravle for mye overfor Gud, og derfor blir de mindre pratsomme overfor mennesker.
De som har lyttet til deg, anbefaler tilgivelse. Men å tilgi kan ikke foregå ved et fingerknips. Bare overfladiske personer tror at en lettvint kan bli ferdig med dype krenkelser som har gått for seg gjennom år. Populærpsykologi og billig teologi gir ikke svar når en har møtt ondskap fra avgrunnen.
Bibelen krever ikke at vi skal tilgi personer som ikke har omvendt seg. Heller ikke Gud tilgir ubotferdige. Gud har gitt seg selv i vårt sted, den uskyldige Jesus er gitt for den skyldige. Men denne tilgivelsen og frelsen mottar vi bare når vi bøyer oss, bekjenner våre synder og tror på ham.
I alvorlige forhold må det ikke bare lettvint komme et krav om tilgivelse. De som har syndet, bør åpent bekjenne for Gud og mennesker. Det er veien til frihet. Hvordan kan vi tilgi dem som lyver, ved at de ikke bekjenner og omvender seg så det syns? Bekjennelse som ikke tar på alvor den krenkelsen den andre har vært utsatt for, er for billig. Det forekommer at en vil beskytte overgriperes gode navn og rykte og lar misbruk bare fortsette – i tilgivelsens navn.
Overgriperne dine kan føle seg komfortable i sin situasjon. De kjenner seg rettferdige, enda de ikke er det. Ingen har anklaget dem. Det var neppe noe Jesus reagerte så skarpt på, som den selvrettferdige holdningen. Fariseerne var stolte overfor Gud. I ditt tilfelle: De var nådeløse overfor et barn, og de har ikke gått i seg selv. Kan det tilgis?
Kriminelle må få fengselsstraff. Lovene forbyr voldtekt. Men lovene forbyr ikke deg å bli sint. Du har grunn til å være sint. Og du må plassere skylden klart på overgriperne, ikke bli sint på deg selv. Det er ikke du som har gjort noe galt. Det er ikke du som føler feil når du syns det er vanskelig å tilgi. Jeg merker ikke noe sinne i brevet ditt. Men det er en følelse som kan komme mens du bearbeider det du har opplevd. Da må du ikke bli sint på deg selv fordi du er sint, for da kan du gå inn i en depresjon. Plasser sinnet ditt der det hører hjemme.
Jeg tror vi kan lære noe fra salmene i Bibelen, der forfattere er opptatt av fiender og hevn. For eksempel ble David sveket av sin egen sønn Absalon. Det var kjempetøft. «For det er ikke en fiende som håner meg – det kunne jeg bære. … Nei, det er du, du som var min likemann, min venn og min kjenning, – vi som hadde fortrolig samfunn med hverandre» (Sal 55,13-15).
Salme 55 er en læresalme. Det betyr at David hadde lært noe, han vil veilede andre som har kommet i en tilsvarende situasjon.
Først kommer en bønn til Gud. David ønsker seg langt bort. Deretter ønsker han at Guds dom må ramme fiendene. Det er forferdelig at venner og fortrolige misbruker sin stilling og sin makt. Det er en fryktelig opplevelse å bli sveket av sine nærmeste.
David er viss på at Herren frelser ham, og at Gud skal ta seg av fiendene. Det har ikke skjedd noen forandring med fiendene, de har ikke omvendt seg. Hevnen blir lagt i Guds hånd. Om David en gang makter å tilgi, betyr ikke det å godkjenne de onde handlingene. Det er ikke din oppgave å frita for skyld. Bare Gud kan gjøre det. Han vil ta seg av overgriperne.
For deg gjelder å oppnå helbredelse for det som er ødelagt, gjenopprette det som er brutt sammen. At du lever i et godt ekteskap og har en meningsfull jobb, er en stor nåde. Mange krenkede har ikke vært i stand til å leve et normalt liv. Men ikke forlang av deg selv at dette skal du bli fort ferdig med, nå når «de små barna» har dukket opp i bevisstheten.
I denne tiden kan du tenke på det gode rådet fra David i Bibelen: «Kast på Herren det som er lagt på deg, han skal holde deg oppe. Han skal aldri i evighet la den rettferdige rokkes.» (Sal 55,23)
Ja, dette ble noen spredte tanker. Jeg skriver til deg, men også til andre som har opplevd tilsvarende ting. Kanskje du skulle be Herren lede deg til en klok og erfaren lytter. Du kan trenge flere samtaler og lang tid til å bearbeide alle tankene som har dukket opp. Noe av det viktigste er at du sorterer tankene og følelsene, så du ikke tar inn over deg falsk skyld og falske krav.
Jeg tror Herren vil lede deg gjennom dette, og at du da vil bli en moden kvinne, som er i stand til å veilede og trøste andre.
OPKL160
