Vits i å be?

Hvis Gud «gjennomfører alle ting etter sin plan og vilje» (Ef 1,11), hvorfor er det da noen vits i å be om at noe spesielt skal skje? Har Gud all makt på den måten at ønskene våre ikke teller noe når det kommer til stykket? (Asbjørn)

SVAR:

Jesus har lært oss to bønner. Den ene er Fader Vår. Den andre er bønnen om at Herren må drive arbeidere ut til sin høst. Alt det som står i disse bønnene, kan Gud gjøre uavhengig av oss. Men ufattelig nok: Han ønsker at vi skal be likevel.

Det er en parallell her i det at Gud kan frelse mennesker – hvem han vil, hvor han vil, når han vil. Men han har ønsket at noen skal vitne og forkynne. Troen kommer av forkynnelsen. Noen må sendes ut slik at folk kan høre. (Rom 10,14ff) Gud kan frelse på suverent selvstendige måter. Likevel vil han ha oss som medarbeidere. Derfor sier han: «Gå ut i all verden og vinn disipler.» (Matt 28,19)

Gud kan sende vekkelse, slik at mange blir med i Guds rike – på et spesielt sted, til en viss tid. Likevel gjør han det ikke uten at noen har bedt.

Det betyr at Gud har bestemt at noen vil komme til å be, noen vil komme til å vitne. Men ingen vet hva Gud har bestemt. Derfor kan vi ikke sette oss passivt ned og si: Dette ordner Gud uten at jeg trenger å bry meg.

Vår oppgave er ikke å prøve å kikke Gud i kortene, men holde oss til de oppfordringene han gir oss. Og da sier han mange ganger: Be!

Det er sagt slik: «Gud vil gjennomføre det han har sagt i alle fall. Spørsmålet er om du og jeg får være med, og oppleve velsignelsene med det, med andre ord om du får være en Judas eller en Johannes.»

Johannes gikk ikke inn på teoretiske spekulasjoner om bønn og oppfyllelse. Han skrev ganske enkelt: «Dette er den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss.» (1. Joh 5,14) Hvordan lærer vi å be i samsvar med Guds vilje? Paulus svarer: «Her kommer … Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord.» (Rom 8,26)

Bønnen er derfor både noe guddommelig og noe menneskelig. Det er absolutt meningsfylt å be. Vi arbeider sammen med den Allmektige. Han har bedt oss be, og han svarer på bønnen når den er i samsvar med Guds vilje. Slik får vi være Guds medarbeidere, og slik vil Herren velsigne oss.

OPKL133