1962

Nansee og Norman Olsen og barna deres var med på møteturnéen med TWR. Nancee var en dyktig musiker, denne gangen piano og trekkspill. Norman fortalte om rekkevidden til TWR og lytterbrev fra Øst-Europa. Gudrun og Åge Nevland var med fra Norea, og de hadde også barna med. Teamet besøkte Froland, Grimstad, Kristiansand, Mandal, Lyngdal, Egersund, Nærbø, Ganddal og Sauda. Foreldrene til Norman var fra Lyngdal, men bosatte seg i USA.

Det første året med sendingene fra Monte Carlo ble lytterforholdene ikke slik man ønsket og håpet, men håpet levde. Norea-staben hadde tro for at det ville bli bedre. Da lytterforholdene var på det «mørkeste», og lytterne klaget, var Nevland og staben hans i ferd med å gi opp. Ja, de sto nesten så klar at «kofferten» var pakket. Da skjedde det ofte at de fikk telefon, brev eller at mennesker kom på kontoret og ba om veiledning, sjelesorg, trøst eller hjelp til frelse. Noen ba om forbønn. Noen fortalte om at programmene hadde vært med på å omforme deres liv. Andre fortalte at de hadde hørt fra ikke-troende at de lyttet til sendingene hver kveld. Hvem skulle man så ta hensyn til? De som klaget over dårlige lytterforhold, eller de som ba om åndelig hjelp. Teamet fortsatte med frimodighet og forventning. De fikk støtte spesielt av Tormod Vågen, Gabriel Eikli og Trygve Bjerkrheim, og heldigvis gav de ikke opp. I denne tiden kom det slike meldinger:

Anders var 73 år. Han hadde for lengst sluttet å gå på bedehuset. Der var det bare en liten flokk samlet når predikanten kom til bygda. Ja, Anders husket knapt når han sist var innom bedehusdøra, det måtte være 10-20 år eller kanskje lenger siden. Men fra første kveld Norea begynte å kringkaste, fulgte han interessert med i programmene. Dette var noe nytt, og moro var det å høre en stasjon på kortbølgen som lå så langt unna. Tiden gikk, dager og uker og måneder. Så hendte det en kveld at Anders kom ruslende inn på bedehuset. Noen snudde seg i benkene og fikk et lite glimt av ham. Enkelte tenkte nok: «Men du store verden, hva vil han her?» Det var helt uvant for dem at en så fremmed kom på møte.

Møtet begynte, og det gikk sin gang. Anders satt der fremdeles. Før avslutningssangen reiste han seg og ville si noe. Folk skjerpet oppmerksomheten. Så begynte han: «Jeg er frelst» sa han. «Jeg begynte å høre på Norea. Helt fra første kvelden har jeg lyttet, og så ble jeg klar over at dette var Guds kall til meg. Jeg begynner å bli gammel. I går kveld bøyde jeg meg ved radioen, og jeg ba til Gud om tilgivelse for mine synder, og så tror jeg at han har tatt imot meg og jeg tror at jeg er fri og frelst, takket være Jesu død og forsoning. Men nå må dere ta meg med i bønn, for det er så mangt som ennå er så uklart.» Her brast det for ham. Tårene kom strømmende og dryppet ned på den slitte, grå kufta hans, men det var ikke bare han som var dypt grepet. I den lille forsamlingen var det knapt et tørt øye. Hjertene takket Gud som ennå kunne gjøre under. De lovet Herrens navn og jublet i sin sjel. Den kvelden ble det bønnemøte på bedehuset!

Det kom etter hvert mange meldinger til Norea om slike opplevelser.