1956

Møtet med dr. Paul Freed ble holdt i hjemmet til NLMs generalsekretær Tormod Vågen. Vågen ledet møtet og leste fra Salme 8. De som var tilstede foruten Vågen og dr. Freed var disse: Kristian Haanes, Leif M. Haanes, Gabriel Eikli, Birger Breivik og Trygve Bjerkrheim. Mennene bøyde kne og ba om Guds ledelse før de startet samtalen.

– Hva vil dere at radioselskapet skal hete? spurte Freed. – NOREA, sa Trygve Bjerkreim. «Good», sa Freed, og slik ble det.  NOREA er en forkortelse for Nordic Radio Evangelistic Association. Dr. Paul Freed skrev siden om dette møtet hjemme hos Vågen i sin bok «Towers to Eternity».  Dr. Freed hadde etter dette et nært og godt samarbeid med NLM resten av sitt liv. 

Paul Freed var allerede i 1956 i kontakt med Radio Monte Carlo, og han informerte Tormod Vågen, Kristian Haanes, Leif M. Haanes, Gabriel Eikli og Trygve Bjerkrheim om dette.

Fra første stund fikk dr. Freed tillit til og var åpen og fortrolig med de norske misjonslederne. Det ble etablert et nært forhold mellom TWR og Norea ved dette besøket.

Torsdag 22. november 1956 kl 14.00 samlet Vågen sine nærmeste medarbeidere til planlegging og produksjon av de første radioprogrammene. Det var et dristig tiltak, og de hadde kort tid på seg. NLM hadde ingen erfaring med radioarbeid. Å kringkaste radioprogram fra Nord Afrika til det langstrakte Norge, fra en 10 kw kortbølgesender i Marokko, hørtes umulig ut. Fagfolk ville helt sikkert anbefalt å forkaste hele ideen, men disse misjonslederne hadde tro på prosjektet. Det var ingen personer som sto klar til oppgavene. Utstyret man hadde var to brukte Tandberg båndopptakere, en gammel grammofon samt noen få grammofonplater. I mangel av en egen mikser ble båndopptakerne koblet sammen via en overføringsledning. 

Predikantrommet i Misjonssalen i Oslo ble omgjort til kontrollrom, og en liten entre utenfor predikantrommet ble brukt som talestudio. Det var ikke sitteplass, talerne måtte stå oppreist. Over døra inn til kontrollrommet hang en liten rund hvit Tandberg mikrofon som populært ble kalt «sukkerbiten». Predikantene sto med ansiktet vendt mot en brunbeiset dør, og de fikk beskjed om å starte når teknikerne banket på døra. De som satt i kontrollrommet måtte sitte musestille, og ikke lage noen lyder. Tilbakemeldingen til predikantene som talte, om det oppsto en feil, var å banke på døra og si stopp. Og så var det å begynne på nytt.

Programfolkene hadde ikke lang tid på seg for å få ferdig og klargjort program for 14 dager. I løpet av de to kommende ukene måtte 14 radioprogram, hvert program på 30 minutter, være ferdig for avsendelse til Tangier. De ferdige programrullene måtte være fremme i Tangier tre uker før kringkasting. 

Radiofolkene gikk i gang med «to tomme hender».  Hjemmesekretær Steinar Hunnestad ble bedt om å fungere som programsekretær i en periode på seks måneder og misjonær og filmsekretær Arne Ljønes var tekniker. Senere ble Birger Breivik, rektor ved Drottningborg, ansatt som tekniker. Han var «hallomann» den første tiden. De programansvarlige i Norea kontaktet talere, sangere, kor og forsamlinger. De ble positivt mottatt over alt. Lydbåndene ble levert på Fornebu flyplass, som direkte flyfrakt til Tangier. De første programmene var på plass innen tidsrammen i Tangier.

Vågen påtok seg å informere pressen, det norske folk, og medlemsorganisasjonene i Organisasjonenes Fellesråd (OF). De ble invitert til å delta i programmene. Den samme invitasjon gikk til menigheter og kirker. 

Misjonsbladet Utsyn hadde stor omtale om Norea prosjektet i julenummeret 1956.

Redaktør Trygve Bjerkrheim fortalte: – Då det vart avgjort at me skulle gå i gang med evangeliske radiosendingar frå Tangier til Noreg, var me ikkje «høge i hatten». Neimen om me var. Det hende at me i nattetimane låg og tenkte: Kva er det me har gitt oss ut på? Ein sendar på bare 10 kilowatt, og så alt frå det fjerne Afrika! Tenk om det blei fiasko! Eg nemde det for Vågen, og sa: «Eg har ikkje ein gong fortalt det til kona mi» «Det har ikkje eg heller», sa Tormod Vågen. Også han bar på same otten. 

30. desember 1956, kl 22.30-23.00, gikk det første norske programmet på lufta. Kjenningsmelodien var «Din rikssak Jesus være skal». Senere ble «Herre Gud ditt dyre navn og ære» kjenningsmelodi. Skolestyrer Birger Breivik hadde først en presentasjon av Norea Radio, og generalsekretær for NLM, Tormod Vågen, holdt programtalen: – Programmet vårt er både enkelt og omfattande, sa han. – Vi vil forkynna Jesus Kristus til frelse, og vi ynskjer at denne forkynning skal vera sterk, allsidig, enkel og varm. Vår trong er å kaste evangeliets bergingstau ut til tvilande, redde, fortapte sjeler og hjelpa dei inn til Jesu Kristi kross. Dette rike evangelium er for alle mennesker som vil opna sitt hjarta og ta imot. Difor vil vi ropa ut Jesu ordre om å gå til alle folk med evangeliet. Og vi vil få høyra misjonærane vitna om framgang og vanskar, tap og sigrar. Vi vil også gi råd og hjelp til liv og teneste gjennom opplysande foredrag. Norsk Luthersk Misjonssamband som står ansvarlig for Norea sendingane vil innby representantar som står på same grunn og tilhøyrer andre kristelege arbeidslag i Noreg. Vi vil høyra deira bodskap og vitnemål om liv og teneste i Guds rike (sitat slutt). Sendingen ble krydret med sang av Fjellhaug Misjonskor, Olav Djupvik og Randulf Saunes.

Det første halve året ble kringkastings-utgiftene finansiert av private personer.

Det ble opprettet programnemnd og administrasjonsnemnd.