Salme 121: Herren bevarer deg

«Kom hit under paraplyen min,» sa kjøpmannen, og så gikk de to side om side. De kom i prat, og den våte mannen fortalte at han hadde mistet jobben sin uten noen spesiell grunn. I lang tid hadde han lett etter nytt arbeid og banket på mange dører, men nå var han nokså fortvilet, for han hadde flere å forsørge. 

Kjøpmannen sa: «Har du prøvd å banke på det rette stedet?» 

«Jeg syns jeg har banket på overalt hvor jeg tenkte det var muligheter. Hvor skulle jeg ellers ha henvendt meg?» 

«Jeg mener om du har banket på hos ham som har sagt: ’Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.’» 

En tid senere dukket mannen opp på kontoret til kjøpmannen: «Gud velsigne deg,» sa han. «Jeg takker tusen ganger for rådet. Det har hjulpet meg.» 

Det er et enkelt og sterkt budskap jeg vil dele med dere i dag:

Søk hjelp hos Herren! Bank på døren hans! Kall på Jesus! 

En rekke ord i Bibelen formidler denne oppfordringen til oss. Vi leser Salme 121: 

«En sang ved festreisene. Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra? 

Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han skal ikke la din fot vakle, din vokter skal ikke slumre. Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd. 

Solen skal ikke stikke deg om dagen, heller ikke månen om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt, han skal bevare din sjel. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.» 

Denne salmen blir kalt «en sang ved festreisene». Da jødene i gammel tid dro opp til Jerusalem på en slags pilegrimsreise, sang de. Kanskje salmen ble sunget av vandrerne mens de nærmet seg Jerusalem. Fra nordsiden kunne de se Jerusalem på en mils avstand. Salmen er formet som en samtale mellom den som tilber Gud, og presten. Den er blitt kalt de reisendes salme. 

Pilegrimer må ofte reise gjennom ensomme områder frem mot målet. Da blir de beskyttet, ikke ved noe som er skapt, men ved hjelp av skaperen av alt. Budskapet i denne og de fleste sangene ved festreisene er: Vi kan stole på at Herren gir oss hjelp. 

Fjelltoppene

– Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra? blir det spurt. Fjelltopper vekker undring. De virker evige og solide. Bare Gud kan skape skikkelige fjell. Profeten Jesaja skrev: «Løft øynene mot det høye og se: Hvem har skapt alt dette?» (Jes 40,26). 

Bildet er flere tusen år gammelt, men er like levende for oss i dag. «Dei gamle fjell i syningom er alltid eins å sjå,» sang Ivar Aasen. Kanskje du også har opplevd å se kjente og kjære fjelltopper når du har kommet hjem etter å ha vært lenge borte. Det er kjært, det er trygt, det er overveldende. 

Spørsmålet om hvor hjelpen skal komme fra, skyldes neppe tvil. Det er et såkalt retorisk spørsmål, som skal få oss til å tenke. Hjelpen kommer fra Herren. Vi kan beundre det største i skaperverket – enorme fjelltopper. Men skaperen av disse store toppene er enda større. Hjelpen kommer ikke fra fjellene, men fra ham som fjellene vitner om. Så kan vi løfte blikket enda høyere, mot himmelen, der Herren har sin trone. 

Når du løfter øynene mot fjellene, er du i en posisjon lavt nede. Det er bare når vi er i nød, når vi trenger hjelp, at hjelpen fra Gud blir viktig for oss. «Gud reiser opp og styrker ikke andre enn de bedrøvede,» sier Luther. «Livets og frelsens ord tilhører dem som er i angst og fortvilelse.» Vær ikke lei deg om du er lavt plassert, at du er omgitt av problemer og nød fra det lave. Alle slags vansker oppstår i Hans verden, men der har Han til gjengjeld suveren makt. 

Vår Gud i himmelen er ikke bare allmektig, han våker over den enkelte av oss. Ingenting avleder ham eller forstyrrer ham. Vi vokser aldri fra behovet for at Gud utrettelig våker over oss. 

Bevare, vokte, våke over

Fra vers 3 er det seks ganger brukt ord som innebærer bevare, vokte, våke over. «Han skal ikke la din fot vakle, din vokter skal ikke slumre.» Det vil si: Du skal slippe vakling. Han sovner ikke av, han som vokter deg. Hedenske guder lar sine tilhengere være ubeskyttet når de selv sover. Elias på Karmel spotter avgudene for nettopp det (1. Kong 18,27). Ikke slik med Herren. På den lange reisen til Jerusalem måtte pilegrimene tillate seg å stanse og overnatte. Men det var ikke farlig, for Herren slumrer ikke. Han våker alltid. Det slås fast igjen i vers 4: «Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter.» 

Vi finner tanken om at skrittene våre blir bevart, uttrykt på en annen måte i Hannas inderlige lovsang til Herren: «Han verner sine frommes føtter, men ugudelige går til grunne i mørket. For ikke ved egen kraft er mannen sterk» (1. Sam 2,9). Veien kan være ukjent, trengslene har vi ikke peiling på, når de kommer og hvordan de blir. Men selve tryggheten vår er kjent. Han verner og har oss i sin hånd, han som har skapt alt. 

«Herren er din vokter,» vers 5. Hva betyr det så at «Herren er din skygge ved din høyre hånd»? Vi legger ikke så mye merke til det, men skyggen følger oss alltid. I Midtøsten var det ikke så mye gråvær og tåke. Sol eller måne var lyset. Skyggen fulgte tett enhver person, enhver hånd. Tenk, så brukes dette som et bilde på Herren. Den hånden som de fleste av oss regner som den sterkeste, når vi ikke er keivhendte, den har en skygge. Og den usynlige Gud er på en måte synlig i den skyggen. En skygge kan vi ikke rømme fra. Hånden som for de fleste av oss er den handlekraftige, blir fulgt tett. Han følger oss med omsorg og hjelp. 

Solen og månen

Vers 6: «Solen skal ikke stikke deg om dagen, heller ikke månen om natten.» At solen kan stikke, vet enhver som har vært på besøk i varmere land. En overoppheting av hodet kan være farlig. Profeten Jonas ble rammet av solstikk «så han ble helt forkommen», står det (Jon 4,8). Men hva med månen? Kan den stikke? Jeg har lest tre forklaringer på dette. 

«I Østen er det ikke bare solen, men også månen som stikker. Månens glans kan være ganske sterk og være til skade,» står det i en gammel kommentar. 

En annen bibeltolker sier at «truslene fra solen er fra det kjente, og truslene fra månen er de innbilte truslene». 

Men den tredje forklaringen er jeg svak for, men den antyder at bibeloversetterne har misforstått. For det står ikke noe ord «ikke» i andre leddet. Oversettelsen blir da: «Solen skal ikke stikke deg om dagen, og det skal være måne om natten.» Det innebærer at du blir beskyttet fra for sterk sol om dagen, og om natten, når det vanligvis er lite lys og vanskelig å finne fram, får du månelyset, som gir nok reiselys og stor trygghet. 

I alle fall taler bildene om Guds velsignelse over den vandrende. Det har vært vanlig å si at «solen og månens stikk er her bilde på de stikk som verden kan gi et Guds barn. Det kan både være den verden som er utenom oss og den som er inni oss». Gud bevarer, Gud vokter, Herren tar vare på deg. Herren vitner gjennom sitt skaperverk, blant annet fjellene, om hvor mektig han er. Tenk at han som skaper vil være både din forløser og vokter. 

Onde hendelser

Naturkreftene og onde hendelser skal du bli bevart fra. Vi finner et forklarende ord hos profeten Jesaja, hvor det tales om Herren: «For du har vært et vern for den hjelpeløse, et vern for den fattige i hans trengsel, et ly mot regnskyll, en skygge mot hete. Når voldsmenn fnyser, er det som regnskyll mot en vegg» (Jes 25,4). 

Vi skal alle dø, og vi skal alle dø av et eller annet. Men Herren skal bevare oss fra det onde midt i det som for mennesker kan synes som ulykker og tragedier. Djevelen får ikke skalte og valte med oss som han vil, han får ikke lov til å gjøre noe som Gud ikke tillater. Når vår time kommer, skal et Guds barn få gå salig bort fra denne verden. 

Jeg er klar over at det er gåter knyttet til dette. Enhver av oss kan komme i tvil når det plutselige og tilsynelatende meningsløse rammer oss selv og våre nærmeste. Men samme hvor mye ondt et Guds barn må gjennomgå, så skal ikke vår sjel bli overvunnet av det, så sant vi hører med i Herrens venneflokk. 

Det viktigste er at din sjel blir bevart. Vers 7: «Herren skal bevare deg fra alt ondt, han skal bevare din sjel.» Det egentlige onde er om vi tar skade på vår sjel. Herren vil omslutte hele livet ditt, selve sjelslivet, med sin omsorg og sitt vern. 

Utgang og inngang

Salmen slutter med det vidunderlige vers 8, som hører med i kirkens ritual for barnedåp: «Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.» 

Hvorfor nevnes utgangen først? Kanskje for å si at når vi forlater hjemmet vårt om morgenen for å ta fatt på dagens oppgaver, så tar han vare på oss. Og når vi kommer inn igjen, blir vi også bevart. Gjennom hele dagliglivet vårt er han som en skygge ved den aktive hånden vår. 

Kanskje det også sikter på at når vi omvender oss til Gud, går vi ut av verden og vantroen og inn i Guds hus og de helliges samfunn her på jorden. Da gjelder det å bli bevart, slik at vi kommer helt ut av det verdslige livet og helt inn i gudslivet. 

Nokså sikkert peker bildet på utgangen av livet og inngangen inn til det evige riket i himmelen. For det står «fra nå og til evig tid». 

En gang skal vi stå på det siste trappetrinnet og se inn i herligheten, Guds by, den evige staden. Da får vi bare lyst til å bryte alle bånd som binder oss til jorden og skynde oss inn i himmelen. 

OPL168