Kirken som Kristi kropp, 1 Kor 12
Hvordan bør vi forholde oss til hverandre? Kan vi være ett selv om vi er spredt?
Et mønster å tenke ut fra finner vi i Bibelen.«Dere er Kristi legeme, og hver for seg hans lemmer,» står det skrevet. Slik det er uttrykt i 1. Kor 12,27, er vi ikke bare et bilde av Kristi kropp. Vi er selve denne kroppen. Det er ganske utrolig, når vi tenker på mangfoldet både i naturen og i Guds universelle kirke.
En menneskekropp er et eventyrlig verk av Skaperen. Her er milliarder av celler som er høyst spesialiserte. Mer enn 200 bein og knokler holder oss oppe. 600 muskler styrer oss. Blodårene våre er minst 2500 kilometer lange.
Kristi fire legemer
Hvordan er Kristi legeme, hans kropp? Det er minst like sammensatt. Dessuten kan vi si at han har fire forskjellige legemer.
1. Det første er den kroppen han ikledde seg da han ble født i Betlehem. En menneskekropp som lignet alle andre. Han trådte frem som et vanlig menneske.
2. Den andre kroppen hans er den han hadde etter oppstandelsen. Den sto i forlengelsen av den første. For han hadde fremdeles naglegapene etter korsfestelsen og såret etter sverdet i siden. Han kunne spise og gå, og han kunne kjennes igjen. Likevel var det noe nytt med kroppen hans. Den kunne gå gjennom stengte dører og forflytte seg over avstander.
3. Den tredje formen for Kristi legeme er det vi tar imot i nattverden. Da Jesus sa: «Dette er mitt legeme,» mente han det ikke symbolsk, men reelt. Dette ser vi ikke og forstår ikke, men vi tar imot i tro.
4. Den fjerde fremtreden av Kristi legeme er det vi kan kalle det mystiske legemet, Guds kirke på jorden, den kroppen som består av dem som tror på Jesus og lever tett på hverandre i de helliges samfunn. Det skal vi snakke videre om nå.
Vi som tilhører Kristus, er Kristi kropp, sier apostelen Paulus. Jeg siterer fra 1. Korinterbrev, kapittel 12, vers 12 og 13: «For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer er ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller frie. Og vi har alle fått én Ånd å drikke.»
Med andre ord: Guds menighet i denne verden ikke bare ligner på en kropp, den er en kropp. Den er den synlige fremtredenen av Kristus her i verden. Den levende, oppstandne Kristus trer nå ikke frem på andre måter enn i nattverden og gjennom sitt folk, som er hans legeme, hans kropp.
Jeg er kroppen
La oss tenke tilbake på menneskekroppen slik vi kjenner den. Kroppen min er meg selv, jeg kan ikke se for meg et «jeg» uten å se et «jeg» i kroppen. Og da er enheten og samholdet i kroppen min helt grunnleggende. Kroppen kan rammes av sykdom og skader, og noe kan bli ødelagt. Men i utgangspunktet vitner den sterkt om enhet. Alle lemmer og organer, muskler og nerver samarbeider på en utrolig måte. At fingrene skulle nekte å utføre ordre fra hjernen, er utenkelig. At øyet ville la være å varsle om en fare, er like umulig å forstå. Nei, kroppen har en harmoni som taler om noe enda større.
Dermed er det ikke plass for stolthet eller misunnelse innen en kropp. Siden øyet er så viktig, kunne det komme til å opphøye seg og erklære seg uavhengig. Men øyet er avhengig av beskyttelse fra hånden, tilførsler fra blodet og styring fra hjernen. Det er i virkeligheten svært sårbart.
Et nytt poeng med kroppen er at alle organer og lemmer har hver for seg viktige funksjoner. Alle har en tjeneste å utføre. Noen syns godt og blir ekstra satt pris på. Men den usynlige funksjonen som nyrer og lever har, ser vi ikke, men de er virkelig vitale organer. Derfor har kroppen en innebygd respekt for hvert organ. Får vi en skade, blir hele kroppen konsentrert om å hjelpe og lindre.
Alt i kroppen dirigeres fra sentralnervesystemet, nærmere bestemt hodet og hjernen som det fremste organet.
Livet som gjennomstrømmer
Det flotteste med kroppen er livet som gjennomstrømmer den. Kroppen er ikke statisk, den rører på seg, den er i vekst. Den kan lege seg selv, den kan formere seg, den blir fornyet hele tiden. Gud blåste livet inn i mennesket da han skapte det. Denne pust, denne ånd, er det Paulus på mystisk vis snakker om. «Med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme», enten vi hører til det ene eller det andre folkeslaget. Som troende er vi ett på tvers av grenser som mennesker kan sette mellom folkegrupper, kjønn, aldersklasser og så videre.
Legg nå merke til at Paulus ikke skriver at vi skal oppføre oss som en kropp. Vi er en kropp. Vi er Kristi legeme her i verden. Men den trer frem både synlig og usynlig. Vi er synlige som troende mennesker, særlig når vi kommer sammen om Ordet, sakramentene, forkynnelsen, lovsangen og åndelig samtale. Vi er usynlige ved det at ingen uten Gud vet hvem som egentlig hører til i den sanne kirken. Det fins hyklere, det fins noen som kaller seg troende, men som har sluttet fred med synden og ikke vil leve i en daglig omvendelse fra det onde.
Kirken er usynlig. Derfor sier vi også i trosbekjennelsen: «Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke» … Det kan like gjerne oversettes: en verdensvid forsamling. For Kristi legeme er mennesker overalt som samler seg om Jesus og fellesskapet av hans venner. Da lever de som venner med Kristus og venner med hverandre.
Hva kan gå galt med en kropp? Hva slags ulykker kan Kristi legeme her i verden rammes av?
Amputasjon. Det fins dem som avskjærer seg selv. «La oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre …» står det i Hebreerbrevet (10,25). Å gjøre det til en vane å holde seg borte når menigheten samles, er som en amputasjon. Da mister vi formaningen eller oppmuntringen, som er så viktig for å leve og fornyes som en kristen.
Elefantsyke, er en annen fare. Elefantsyken er ikke mye utbredt i vår del av verden. Den innebærer at et bein eller en arm svulmer voldsomt opp. Da blir det tungt å bevege seg. I Guds forsamling kan noen breie seg for mye, det blir som en sykdom.
Flere farer for kroppen?
Svekkelse, at en visner hen. Ligger du til sengs en uke eller to, vil du oppdage at det er ikke lett å komme seg på beina igjen. Musklene har manglet øvelse. Det du har, er ikke blitt brukt. Det finnes noen på Kristi kropp som ikke bruker de evnene de har fått.
Brudd. Av og til oppstår brudd i Kristi legeme. Brødre og søstre går til kamp mot hverandre med onde motiver. Det oppstår smerte, hele kroppen lider, den er funksjonshemmet fordi noe er brukket.
Slitasje og gnisninger. Brusk i kroppen avverger at bein gnager på bein. Det fins et utall av leddbånd og støtdempere. Heldigvis.
Bibelen sier at vi har to legemidler mot slike skader som jeg har nevnt. Det ene er at vi vokser nærmere Kristus, som Paulus skriver om i Efeserbrevets fjerde kapittel: «Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ved ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet» (Ef 4,15–16). Viktige stikkord i dette er: Sannhet, troskap, vekst, hodet, Kristus, holdt sammen, forskjellige funksjoner, at vi bygges opp i kjærlighet. Ja, kjærligheten er nevnt to ganger, og Paulus bruker et helt kapittel, 1. Kor 13, til å forklare om kjærligheten, midt i omtalen av Kristi kropp.
Så langt kan vi spørre hverandre: Kan jeg som en kristen bli mer fokusert på fellesskapet? Er jeg virkelig glad i mine med-lemmer på Kristi kropp? Ser jeg hvor avhengig jeg er av mine kristne søsken, at jeg ikke må amputere meg bort fra dem?
Nådegavene
Her i 1 Kor 12 har Paulus to lister over nådegaver, forskjellige funksjoner i den forsamlingen som Kristi kropp er. I vers 7 til 11 nevner han ni gaver: «Åndens åpenbarelse blir gitt enhver til det som er gagnlig. For til én blir det gitt visdoms tale ved Ånden, til en annen kunnskaps tale ved den samme Ånd, en annen får tro ved den samme Ånd, en annen nådegaver til å helbrede ved den samme Ånd. En annen får kraft til å gjøre undergjerninger, en annen gave til å tale profetisk, en annen gave til å prøve ånder. En annen får ulike slags tunger, en annen tydning av tunger. Alt dette virker den ene og samme Ånd, som deler ut til hver enkelt etter som han vil» (1. Kor 12,7–11).
Stokker vi litt om på rekkefølgen her, kan vi dele nådegavene i tre grupper.
Den første gruppen er gaver med ord: Tale i tunger, tolkning av tunger, og profetisk tale. Den andre gruppen er gaver i handling: Helbredelse, utdrivelse av onde ånder, og tro til å gjøre spesielle gjerninger. Den tredje gruppen er gaver til det å vite: Prøve ånder, ha visdom og eie kunnskap.
Nå har Paulus en ny liste over nådegaver fra vers 28 i samme kapittel. Dessuten har han fortegnelser over nådegaver i Romerne 12 og Efeserne 4. Alle disse listene er forskjellige. Det betyr at de ikke kan være obligatoriske overalt i Guds forsamling. De er gaver, karismata, som Ånden utdeler ettersom han ser vi trenger dem. Gir han dem ikke, kan det være fordi vi ikke trenger dem på alle steder til enhver tid.
Nådegavene blir også sett på som tjenester, diakonia. Da ligger vekten ikke så mye på mine evner og egenskaper, men på selve tjenestegjerningen som gjøres.
For det tredje kan nådegavene ses på som arbeid eller kraftgjerninger, utslag av guddommelig energi, energemata.
Jeg skal ikke gå dypere i omtale av den enkelte av nådegavene. Men jeg vil peke på en viktig sannhet i vers 7: Det er Ånden som deler ut, og han gjør det ut fra hva som er gagnlig eller nyttig. Ånden deler ut gaver til hver enkelt av oss etter som han vil, ikke ut fra hva vi kan ønske oss. Ånden er opptatt av hva som tjener Kristi kropp på hvert sted, i hver enkelt forsamling.
Slutte å føle meg mindreverdig
Ut fra det må jeg spørre meg selv: Vil jeg nå slutte å føle meg mindreverdig? Ånden har tenkt og planlagt ut fra hvert enkelt lem, hvert enkelt organ, hver enkeltkristen. Vi snakker om Kristi kropp, som Ånden, livets ånd, vedlikeholder og fornyer. Kan jeg da slutte å føle meg overlegen? Kan jeg da se nøkternt på meg selv, og se stort på hver enkelt av mine kristne søsken?
Ingen har alle gavene eller funksjonene. Kan jeg be Den Hellige Ånd hjelpe meg til å finne min plass på Kristi kropp og til å fylle den plassen? Kan Kristus lære meg å bli virkelig glad i mine medkristne lemmer på det samme legemet? Også de jeg kanskje ikke liker rent menneskelig, de som er for gamle eller for unge, de som ikke har samme kjønn som jeg, de som har andre meninger og annen smak enn jeg har?
Noe av det jeg må lære som lem på Kristi kropp, er at jeg må legge vekk det jeg-sentrerte i tenkningen min, og se på helheten. Vi er som Jesus-disipler i denne verden lemmer på ett eneste legeme. Vi kan bare tjene hverandre hvis vi ikke er kopier av hverandre!
Som kristne er vi ikke satt inn i denne verden for å utvikle vårt eget åndelige liv. Vi er her for å bygge opp Kristi kropp.
Og så er vi Kristi legeme i denne verden. Når de som ikke tror, ser en Jesus-disippel, ser de et lem på Kristi kropp. De møter knapt Kristus på noen annen måte enn gjennom etterfølgerne hans.
Så er det et kall til oss å skjerpe tankene våre til å tenke i samsvar med Skriften. «For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, så hører vi Herren til,» skriver apostelen Paulus i Romerbrevet (14,7–8). Vi eier ikke livet vårt, vi eier ikke evnene våre. De er gitt som gaver for at vi skal tjene de andre, spesielt de andre lemmene på Kristi kropp.
Dette er tanker å ta med seg ut i hverdagen. Jeg representerer Kristi legeme når jeg møter mennesker. Jeg er avhengig av mine kristne søsken, både når vi er samlet, og når vi opptrer hver for oss. Det er Kristus som tenker så stort om oss at vi er kroppen hans. Det er Ånden som knytter oss sammen. Det er Far i himmelen som har skapt oss forskjellige, og likevel i en vidunderlig enhet.
OPL161
