Trosbekjennelser - Jesus, vår Herre!

«Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre». Slik begynner den andre apostoliske trosartikkel. Som kristne bekjenner vi oss til en ved navn «Jesus» og som har fått tittelen «Kristus». Vi tror ikke på en nå død religionsstifter, men på en levende frelser og Guds Sønn, og vi kaller ham «vår Herre».

Vi skal i denne artikkelen se hva som menes når vi bekjenner at Jesus Kristus er «vår Herre». Selve navnet «Jesus» betyr «Herren frelser», mens «Kristus» er det greske ordet som tilsvarer det hebraiske «Messias» (frelserkonge). Så når vi bekjenner Jesus som «Kristus», så sier vi til oss selv og for hele verden at Maria og Josef sin sønn er den jødiske frelserkongen som var lovet gjennom hele Det gamle testamentet. Jesus fra Nazareth er mer enn en stor profet og et godt menneske. Han er Guds Sønn og verdens frelser.

Men så var det dette med å bekjenne ham som «Herre». Hva ligger i dette begrepet? Alle kan vi ha ulike «herrer» i forskjellige epoker av livet. Alt fra foreldre til arbeidsgivere står i perioder over oss, og er slik sett «herrer» over våre valg og hvordan vi f.eks. bruker vår tid. En jordisk herre, ut fra den posisjon han eller hun har over meg, skal jeg lyde og følge når det de sier er godt og ikke strider mot Guds gode vilje.

Martin Luthers forklaring
Men når vi i den andre trosartikkel bekjenner Jesus om «vår herre», så ligger det her noe mer grunnleggende og dypere enn kun det som gjelder menneskelig lydighet og respekt. Vi skal gi ord til Martin Luther, når han i sin Store katekisme forklarer den andre trosartikkel. Her mener reformatoren at ordene «vår Herre» inneholder det meste vesentlige i bekjennelsen til Jesus. Luther skriver følgende i sin forklaring: - Hvis noen spør deg: «Hva tror du om Jesus Kristus etter den annen artikkel?» da skal du svare ganske kort: «Jeg tror at Jesus Kristus, den sanne Guds Sønn, er blitt min Herre.» Videre skriver han: «Hva betyr det «å bli en herre»? Det betyr at han har forløst meg fra synden, fra djevelen, fra døden og fra alt ondt ... Hovedinnholdet av denne artikkel kan vi da uttrykke slik: Det lille ord «Herre» betyr ganske enkelt det samme som forløser (frelser). Og det vil si at han er den som har ført oss tilbake fra djevelen til Gud, fra død til liv, fra synd til rettferdighet og som nå oppholder oss der.» Så langt Martin Luther.

En herre som frelser
Selv om disse ordene og denne forklaringen er skrevet for ca. 500 år siden, treffer dette likevel nerven i trosbekjennelsen og gir oss i vår tid en god og bibelsk forståelse av hva det vil si å ha Jesus som «herre». Så, før vi snakker om, tenker på og forhåpentligvis tar konsekvensene av at Jesus er herre over ulike områder av våre liv, så trenger vi å tro og akseptere at han er herre over vår synd og vår frelse. Å ha en slik herre som ordner opp i vårt skakkjørte forhold til himmelens og jordens skaper, i vår håpløse og fortapte stilling overfor den hellige Gud, ja, det er et stort og herlig løfte vi kan få hvile i. Ingen syndens eller dødens makt kan overvinne den evige frelse og utfrielse som vår herre Jesus Kristus har ordnet med.

Som Far, så Sønnen
Når vi går til Det gamle testamentet, så er det naturlig nok primært Herren Gud, skaper av himmel og jord som omtales som «Herre». Når vi så blar oss videre til Det nye testamentet, så brukes betegnelsen «herre» (på gresk: ‘kyrios’) et utall mange ganger om Jesus. Ja, i brevene til Paulus brukes faktisk Herre-navnet omkring 265 ganger. Jesu disipler omtalte og tiltalte ham som «herre». Ikke bare for å uttrykke ærbødighet og respekt, men for å framheve Mesterens guddommelige stiling og posisjon. Ja, selv omtaler Jesus seg selv noen ganger som ‘kyrios’ (Matt 21,3; Joh 13,14 m.fl.) Poenget er at Jesus fra Nazareth går inn i og overtar de oppgavene som i Det gamle testamentets tid var tillagt Herren Gud. Med Jesu komme og liv, gjør han nå de gjerninger vi leser at Israels Gud gjorde i den gamle pakts tid. De frelsesgjerninger vi leser at Faderen gjorde i Det gamle testamentet, de blir nå utført av Jesus Kristus. Mens Israels Gud gjorde store og mektige undre overfor sitt utvalgte folk, framstår Jesus nå som undergjøreren både for jødene, men også for hedningefolkene. Som Herren dømmer folkene i den gamle pakts tid, slik har nå Jesus overtatt oppgaven å være den vi en dag skal avlegge regnskap for. Som Far, så Sønnen! Han er den som ikke bare kristne, men alle mennesker på jord, en dag skal bøye kne for og bekjenne at er «herre» (Fil 2,10-11). Hvorfor? Fordi Jesus, Marias sønn, har av sin Far fått navnet over alle andre navn – «Herren» (Fil 2,9).

Frelse og hverdagsliv
Når vi som Jesus-etterfølgere framsier den andre apostoliske trosbekjennelse, så vitner vi for oss selv og andre at Jesus fra Nazareth er min og vår «herre», med alle implikasjoner og konsekvenser det fører med seg. For det første er Jesus herre over mine synder og min frelse. Kun han har makt og myndighet til å ordne opp med mitt største problem – synden. Selv om det i menneskers øyne ikke virket slik, så viste Jesus seg likevel som «herre» da han ble korsfestet på Golgata. I en ynkelig, dømt og dødens stilling på et romersk kors, ser troens øye en som «er kronet med herlighet og ære» (Hebr 2,9). En slik frelsende «herre» finner vi bare i den kristne tro.

Videre - som en konsekvens av at Jesus er vår frelser, så ønsker enhver bekjennende kristen at han også skal være herre over hverdagens små og store valg. Forhåpentligvis gjelder ikke lenger primært «jeg», «meg» og «mitt» når tid, penger og krefter skal prioriteres. Som en gjenfødt kristen, som en Jesus-etterfølger har jeg fått en ny «herre» over alle områder i livet mitt. Om denne totale ny-prioriteringen i tilværelsen skriver og vitner apostelen Paulus: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds Sønn som elsket meg og gav seg selv for meg.» (Gal 2,20).

Ingen – heller ikke Jesus – har sagt at et liv med han som «herre» vil føre med seg bare lette og i menneskelige øyne behagelige dager. I Det nye testamentet, og i vitnesbyrd fra mange troende, leser og hører vi om mindre og større omkostninger ved å bekjenne Jesus som herre over liv og tro. Likevel kan vi vite og tro at det i alle fall til slutt vil lønne seg å følge ham. Forhåpentligvis kan vi legge vårt «ja, og amen!» i følgende vitnesbyrd om gudsmannen Moses: «I tro nektet Moses, da han ble stor, å kalles sønn av faraos datter. Han ville heller lide vondt sammen med Guds folk enn å nyte synden en kort tid. Han holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen.» (Hebr 11,24-26). Jesus Kristus var også Moses sin Herre!

BB 078
(TRB 2-05)

Svein Anton Hansen, Noreapastoren