Salige er dere (Lukas 6,20-23)

Å være salig sier noe om en åndelig tilstand et menneske er i som har fellesskap med Herren Gud. Når jeg er salig, da har jeg fått del i den høyeste form for lykke et menneske kan oppleve.

En stor del av innholdet i de fire evangeliene i det nye testamentet er viet til undervisningen Jesus gav, både til sine disipler, men også alt folket som fulgte ham. Jesus gjorde undere og han helbredet syke mennesker. Samtidig brukte han mye av tiden på å undervise folket om Guds rike, hva det ville innebære å være en etterfølger av ham. Som en jødisk rabbi hadde også Jesus sine disipler. De fulgte ham og ønsket å lære av sin Mester hans åndelige og guddommelige visdom.

Når vi kommer til Jesu undervisning, så er trolig det vi kaller Bergprekenen mest kjent. Denne lengre talen finner vi i Matteusevangeliet kap. 5-7. En kortere versjon av denne storslåtte undervisningen om hvilken standard og hvilke forventninger Herren Gud har til sitt folk, finner vi i kap. 6 hos evangelisten Lukas. Her omtales den gjerne som Sletteprekenen, siden Lukas skriver at Jesus underviste fra en slette nedenfor fjellet. En stor mengde folk, både disipler og andre flokket seg rundt Jesus for å høre hans undervisning samt å se at de syke ble helbredet.

Jesus starter også her, som i Bergprekenen, med å prise de salige som vil innrette sine liv etter Guds vilje.
«²⁰Og han løftet sine øyne, så på sine disipler og sa: Salige er dere fattige, for Guds rike er deres. ²¹Salige er dere som nå hungrer, for dere skal bli mettet. Salige er dere som nå gråter, for dere skal le. ²²Salige er dere når menneskene hater dere, og når de støter dere ut, spotter dere og kaster deres navn fra seg som noe ondt for Menneskesønnens skyld. ²³Gled dere på den dagen og spring av fryd! For se, stor er den lønn dere har i himmelen. For på samme vis gjorde deres fedre med profetene.»

Fokuserte øyne
Lukas starter med å skrive noe om hvor Jesus festet sine øyner. Først løfter Jesus sine øyner mot Gud i Himmelen. Dette indikerer at hele tiden mens han underviser så er han i bønn til sin Far i Himmelen (jfr. Joh.11,41; 17,1). Og, samtidig skriver Lukas at Jesus «så på sine disipler» (v.20). På samme tid klarer Guds Sønn å holde fokuset både vendt mot Gud i Himmelen og de menneskene han er satt til å undervise og tjene. Disiplene møtte Gud i Jesu øyne, siden han også hadde sitt blikk vendt mot Himmelen. Disiplene hørte Guds vilje, fordi Jesus var i kontinuerlig kontakt med sin Far.

Salige
Selve Sletteprekenen starter med at Jesus forkynner for sine tilhørere hvem som kan og skal regnes for å være salige. «Salige er dere fattige, for Guds rike er deres.» (v.20). Selve ordet «salig» kan vi gjerne oversette med «åndelig lykke». Slik sett inneholder ordet mye mer enn en følbar lykke. Å være salig sier noe om en åndelig tilstand et menneske er i som har fellesskap med Herren Gud. Når jeg er salig, da har jeg fått del i den høyeste form for lykke et menneske kan oppleve. Jeg har blitt Guds barn, jeg er erklært å være rettferdig for Gud, jeg har Jesus til venn og Den Hellige Ånd i hjertet. Og jeg har himmelen som mitt endelige mål og hjemland.

Hva mener Jesus når han her bruker ordet «fattig»? Ordet kan forstås både i konkret, men også i overført betydning. Trolig tenker ikke Jesus her primært på mennesker som har lite penger eller få eiendeler. Disippelflokken bestod neppe av fattige mennesker. Å oppleve seg selv som fattig er ingen snarvei inn i Guds rike. Mer sannsynlig er det at Jesus her bruker «fattig» i overført betydning. I Bergprekenen hos Matteus (5,3) utdyper Jesus hva det vil si å være fattig med tillegget: «i ånden». Så – fattig er den som kjenner på åndsfattigdommen i sitt eget gudsliv. Fattig er den som ikke har mange gjerninger og et syndefritt liv å rose seg av overfor Herren Gud. Fattig er den som kommer til kort i sitt eget gudsliv, og må gi Gud rett i at vi står som fortapte syndere overfor den Hellige. Den som slik kommer til sannhets erkjennelse, han og hun forkynner Jesus at Guds rike er deres.

Guds rike – dette er en usynlig, men likevel fullt virkelig realitet hvor Guds vilje skjer. Guds rike kan vi også oversette med Guds herredømme, et annerledes rike som finnes inne i den troende. Gjennom dåp og tro på Jesu frelsesverk flytter Den Hellige Ånd inn i en disippel sitt hjerte. Slik tar Guds rike plass i en kristens liv. Gud har blitt herre over tanke og liv hos en kristen. Slik vokser Guds rike og Guds herredømme i denne verden.

En god hunger og tørst
Jesus fortsetter i denne prekenen med å si: «Salige er dere som nå hungrer, for dere skal bli mettet.» (v.21a). I Matteus sin versjon av talen, tilføyes: «og tørster etter rettferdigheten» (5,6). Også dette utsagnet kan vi forstå enten i konkret, men mer sannsynlig i overført betydning.
I konkret betydning kan vi si at der hvor Guds vilje og herredømme får større plass, der vil velstående og mette mennesker dele av sin overflod og mat, og slik mette sultne stakkarer. Diakoni, nødhjelp og gode gjerninger har alltid fulgt i den kristne kirke sine fotspor.

Men, som vi altså leser i Matteus sin Bergpreken, så snakker Jesus om en åndelig sult etter å oppleve mer av Guds rettferdighet. Denne rettferdigheten kan så absolutt vise seg i gode gjerninger overfor fattige og sultne mennesker. Mer trolig vil Jesus her understreke at en kristen vil lengte etter å leve i den rettferdiggjørelsen Gud selv har ordnet med gjennom Jesu soningsdød for våre synder. Den som har fått smaken på Guds rettferdighet, vil hungre og tørste etter stadig å leve i den og oppleve mer av Gud.

Poetisk uttrykkes denne gudslengselen med følgende bilde fra naturen i Salme 42,2: «Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud.» Det menneske som stadig og til enhver tid lengter, hungrer og tørster etter Guds rettferdighet, det menneske skal ikke bli skuffet, men oppleve å bli mettet med det gode.

Fra gråt til latter
Neste saligprisning fra Jesu munn handler om gråt og latter: «Salige er dere som nå gråter, for dere skal le.» (v.21b). Her virker det ganske åpenbart at Jesus må legge noe mer i dette enn vanlig gråt over et tap eller en latter etter en god og morsom historie. Med disse ordene ønsket Jesus å lære disiplene og de andre som lyttet til ham at vi trenger å gråte over det i oss som er mot Guds vilje. I møte med Guds lov og hellighet, blir det klart at jeg er en synder. Åndsfattigdommen blir synlig for en Jesu etterfølger når Guds Ord får kaste sitt avslørende lys inn i hjertet. En ærlig kristen må innrømme at synd og åndelig sløvhet gir grunn til å gråte over.

Men, når det først er erkjent og innrømmet, så kan en kristen glede seg over at synden er sonet og at Jesu syndfrie liv nå har blitt en troendes liv og håp. Vi ler ikke av Jesu frelsesgjerning, men vi kan le av våre mislykkede forsøk på å blidgjøre Gud, og nå i stedet glede oss over at Jesus har gjort opp med synden, og at vi eier Guds rettferdighet i troen på ham.

En Jesu disippel kan kjenne på sorg over at mye i verden går ham imot. Samtidig vet en kristen at den evige gleden rykker nærmere for hver dag som går. En dag vil den siste tåre være grått, og vi skal for evig le og glede oss. Om denne framtiden skriver disippelen Johannes følgende: «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort.» (Joh.åp. 21,4)

Kirke uten saltets kraft
I versene 22-23 i Lukas 6 forbereder Jesus disiplene både på trengsler og motgang her i tiden, men også på den evige gleden som en gang venter. «Salige er dere når menneskene hater dere, og når de støter dere ut, spotter dere og kaster deres navn fra seg som noe ondt for Menneskesønnens skyld. ²³Gled dere på den dagen og spring av fryd! For se, stor er den lønn dere har i himmelen. For på samme vis gjorde deres fedre med profetene.»

I disse versene setter Mesteren realiteten med forfølgelse fram for sine disipler. Den som velger å bli med i Jesu følge, kan ikke forvente et problemfritt liv, men må regne med å møte motstand og forfølgelse på grunn av sin kristne bekjennelse. Den sekulære verden og den kristne tro vil alltid leve i et spenningsforhold. Jo mer Guds rike med sine verdier vinner plass i en troendes liv, jo mer vil avstanden til verdens verdier øke og bli synlig. Selv opplevde Jesus verdens hat, fra de jødiske religiøse ledere. Dermed vil Jesus si at slik som han erfarte motstand, slik vil også hans venner måtte forvente forfølgelser. «Når verden hater dere, da skal dere vite at den har hatet meg før dere. Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere. Husk det ordet som jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere. Har de holdt fast på mitt ord, så skal de også holde deres.» (Johannes 15,18-20).
Disse direkte og advarende ordene fra Jesus har ikke blitt mindre aktuelle med århundrene. En kristendom og en kirke som mest mulig vil prøve å være politisk korrekt og verden lik, vil miste saltets kraft (Matteus 5,13) og ende opp utenfor Guds rike.

Himmelen venter
I stedet for å søke minste motstands vei, tegner Jesus opp et veikart hvor en kristen må regne med å støte på snublesteiner kalt hat, utstøtelse og spott. Men, Jesus ser lengre fram i tid. Han ber også sine disipler om å løfte blikket og se fram mot lønnen som en dag venter. «Gled dere på den dagen og spring av fryd! For se, stor er den lønn dere har i himmelen.»
De første disipler fikk sannelig erfare en virkelighet med motgang og forfølgelse. Men denne motstanden møtte de med å glede seg over å ha blitt funnet verdige til å bli forfulgt på grunn av bekjennelsen til Jesus. «Så kalte de [Det høye Råd] apostlene inn igjen og lot dem hudstryke. De befalte dem at de ikke skulle tale i Jesu navn, og så lot de dem gå. «De gikk da bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld.» (Apo.gj.5,40-41). Disiplene endte ikke i selvmedlidenhet og offentlig klaging over uretten de ble utsatt for. Nei, i deres indre vokste det fram en ekte glede over å få samme behandling som den Jesus opplevde de årene han stod offentlig fram.

Før Jesu sin tid hadde flere profeter i den gamle pakts tid også opplevd hat og motstand fra et verdsliggjort folk og et politisk styre som hadde glemt å kalibrere landets lover mot Guds Lov. Profeten Jeremia står fram som det klareste eksempel på en hengitt gudsprofet, en som valgte å tale Guds Ord selv om styresmaktene og folket ikke ville høre på ham, men i stedet lytte til løgnprofetene. Flere av profetene som stod opp for Guds vilje, måtte bøte med livet på grunn av sin frimodighet til å tale Guds Ord. (2.Krøn.36,15-16).

Allehelgensdag
Bibelteksten fra Lukas 6 om å være salig og om å innrette livet sitt etter Guds verdier, brukes ofte som prekentekst på søndagen kalt Allehelgensdag. Folk samles til minnegudstjenester i sorg og savn over nære som er døde. Lysene som tennes skal minne oss på livet disse levde, samt at skinnet fra deres gode gjerninger kan inspirere oss som lever.
Allehelgensdag feires også til minne om martyrer og navnløse kristne som har gått foran på troens og lidelsens vei. Med sin tro og bekjennelse satte de varige spor etter seg.
Og aller mest, lysene som tennes skal minne oss om selve lyset – Jesus Kristus. Hans liv er ikke bare et godt minne, men hans liv og frelsesgjerninger lyser hele veien hjem til himmelen.

BS 2244

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

Hva tror du/dere det praktisk betyr at vi på samme tid skal ha våre øyner rettet både mot Gud i himmelen og de menneskene vi møter på?
Prøv med egne ord å forklare hva det vil si å være salig.
Hva vil det si at Guds rike bor i oss? Hva innebærer det at Guds herredømme bestemmer over oss?
Hvordan kan vi øke vår åndelige sult og tørst etter mer fra Gud?
Hvordan kan det være noe positivt dette «å gråte»?
Reflekter over/samtal om det spenningsforholdet det er mellom å møte motstand og forfølgelse, og samtidig kunne glede seg. Hvor ligger hemmeligheten til at en kristen alltid kan være glad, uansett vanskelige forhold han opplever?