Elisabeth og Maria, to kvinner som tror og tilber (Lukas 1,39-45)
Svein Anton Hansen, Lukas 1,39–45, Maria budskapsdag, publ. 23.mars-22
Et svangerskap varer normalt i ca. ni måneder. Siden vi feirer Jesu fødsel den 25.desember, så regner vi slutten av mars som tidspunktet for hans unnfangelse. Jomfru Maria fikk et overraskende og høyst uvanlig besøk da engelen Gabriel viste seg for henne hjemme på jenterommet i Nazareth. Engelen overbeviste ungdommen om at Gud ville ha henne som mor til Jesus, verdens frelser. Evangelisten Lukas skriver at Maria aksepterte dette kallet fra himmelens Gud ved å si: «Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord!» (Lukas 1,38).
Engelen Gabriel sa også til Maria at hennes slektning Elisabeth ventet en sønn på sine eldre dager. Derfor valgte Maria å oppsøke sin eldre slektning, sikkert for at de sammen kunne snakke om hva det ville si å få sitt første barn.
På søndagen kalt «Marias budskapsdag» forkynnes den noen ganger fra bibelteksten i Lukas 1,39-45: «39 Men Maria brøt opp i de dager og skyndte seg til fjellbygdene, til en by i Juda. 40 Hun kom inn i Sakarjas hus og hilste på Elisabet. 41 Og det skjedde at da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang barnet i hennes liv. Elisabet ble fylt med Den Hellige Ånd. 42 Hun ropte med høy røst og sa: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv! 43 Hvordan kan dette hende meg at min Herres mor kommer til meg? 44 For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang barnet i mitt liv av fryd! 45 Salig er hun som trodde! For fullbyrdet skal det bli som er sagt henne av Herren.»
Skynd deg å hvile
Historien om englebesøk på jenterommet og en graviditet uten fysisk innblanding av en mann, har muligens begynt å spre seg i Nazareth. Folkesnakket gjør at hun trenger en pause fra hverdagen. Lukas skriver at Maria «skyndte seg» (v.39) til sin slektning Elisabeth. Maria trengte å komme bort fra den oppmerksomheten hennes graviditet hadde ført med seg. Skulle hun klare å komme gjennom de vanskelige månedene som lå foran, måtte hun komme avsides for å koble av. Hun kunne ikke vente med å hvile. Hun koblet av da hun møtte et annet menneske i samme livssituasjon som seg selv, et medmenneske som forstod henne og den situasjon hun befant seg i.
Alle trenger vi ta noen gode valg, slik at vi ikke bevisst eller ubevisst prioriterer bort tiden til å tilbe, finne hvile og søke påfyll. Å skynde seg å hvile betyr ikke at en kristen skal stresse for å finne ledig tid til å roe ned. Nei, men vi trenger å være bevisste på hvordan vi disponerer tiden vår, slik at ikke tiden glipper ut av hendene våre og kreftene bare renner ut i unyttige aktiviteter.
To gravide kvinner
Maria og Elisabeth møtes i fjellbygden der hvor Elisabeth og Sakarja bor. Lukas starter sitt evangelium med å skrive om dette eldre ekteparet. Sakarja er prest. Dermed tjener han fra tid til annen ved templet i Jerusalem. Helt i starten av kapittel 1 kan vi lese om da han en dag i templet møter engelen Gabriel, samme engel som Maria litt senere skulle møte. Gabriel bringer Sakarja beskjeden om at konen Elisabeth skal bli gravid og føde en sønn. Men, den aldrende mannen tviler. Skal vel de klare å få barn i sin høye alder? Nei, menneskelig sett var det helt umulig. Men underet skjer; Elisabeth blir gravid. Ni måneder senere føder hun han som for ettertiden blir kalt Døperen Johannes.
Når så den unge gravide Maria kommer på besøk, så skjer det at barnet i Elisabeths mage gir fra seg et merkbart spark. Ulike bibeloversettelser skriver at barnet: «sparket», «sprang i henne», «hoppet» og «beveget seg». Det seks måneder gamle fosteret Johannes reagerer når det kommer i kontakt med fosteret Jesus som ligger i Marias mage.
Jeg tror ikke vi legger for mye i denne detaljen i bibelteksten, hvis vi sier at ingen kan komme i nærkontakt med Jesus uten at det skjer en bevegelse i dette menneskets liv. Ingen kan forholde seg nøytral til Jesus. Hans person og navn setter mennesker i bevegelse. Jesus setter både hjerter, tanker, armer og ben i bevegelse.
Ånd og tilbedelse
Vi leser også at i det Maria og Elisabeth møtes, så blir Elisabeth fylt av Den Hellige Ånd (v.41). I det Elisabeth opplever åndsfylden, skriver Lukas at «hun ropte med høy røst» (v.42). Uten å skjemmes, uten forsøk på å holde troen for seg selv, roper hun sin tilbedelse til Gud høyt og tydelig for omgivelsene.
Elisabeth starter med å velsigne Maria og fosteret Jesus som ligger i hennes mage. Både jomfru Maria og Jesus omtales som «velsignet» (v.42). Begge er utvalgt av Herren Gud til en spesiell og gudgitt gjerning. Begge er beskyttet og støttet av himmelens og jordens skaper. Med gaven å være velsignet, følger også oppgaven å være til velsignelse for andre mennesker.
Lukas skriver at Elisabeth «ble fylt med Den Hellige Ånd» (v.41). I de to første kapitlene hos evangelisten møter vi flere åndsfylte mennesker som tilber og lovsynger. Først møter vi Elisabeth, og senere i kapitlet både Maria og Elisabeths mann Sakarja. I kapittel 2 lytter vi til lovsangen julenatt fra englekoret (v.13-14). Vi leser også om Simeon i templet (2,27-32) og Anna Fanuelsdatter (2,37-38) som begge var drevet av Ånden, og som tilba det nyfødte Jesusbarnet.
Der Den Hellige Ånd er på ferde, der fødes tilbedelse og lovsang fra menneskehjerter som elsker Gud og Jesus, alt hva den treenige Gud er og gjør.
Hvem er fosteret i Marias mage?
Elisabeth fortsetter sin lovsang med å stille følgende spørsmål: «Hvordan kan dette hende meg at min Herres mor kommer til meg?» (v.43). Det Elisabeth egentlig sier og bekjenner, er at i Marias mage ligger Elisabeth sin «herre». Skjønte hun hvem dette fosteret i Marias mage var? Nei, jeg tror ikke Elisabeth av egen tankekraft eller forstand kunne forstå dette. Denne vakre setningen ble gitt henne som en åpenbaring i det hun ble fylt med Den Hellige Ånd.
Kristendom er en åpenbaringsreligion. Mange sannheter i den kristne tro kan vi ikke av egen fornuft eller kraft tenke oss til. Sannhetene må åpenbares for oss. Med denne bekjennelsen sier Elisabeth at Jesus er «Herre». Allerede som et foster var han Guds Sønn, verdens frelser.
Salig den som tror!
Bibelteksten på Marias budskapsdag avsluttes med at Elisabeth utbryter: «Salig er hun som trodde!» (v.45). Elisabeth roper ut at jomfru Maria har fått erfare den høyeste åndelige glede; nemlig å være salig. Maria var ikke «salig» fordi hun var syndfri eller forble jomfru gjennom hele livet. Nei, hun æres som «salig» fordi «hun trodde». Elisabeth sin mann – Sakarja - tvilte på engelen Gabriels ord og beskjed. Derfor ble han stum for noen måneder. Maria derimot, hun trodde på engelens ord, og derfor levde hun et liv i tilbedelse og lovsang til barnet hun snart skulle føde; Jesus Kristus.
Maria skyndte seg til fjellbygdene for å møte sin slektning Elisabeth, slik at de sammen kunne hvile og koble av. Samtidig fikk de koble til kraftens kilde ved å snakke sammen og tilbe den Gud som hadde skapt barnene i kvinnenes indre. I tre måneder snakket disse to gravide kvinnene sammen. I tre måneder ba de sammen og de tilba han som ville at disse to kvinnene skulle føde Jesus og døperen Johannes.
BS 2212
Spørsmål til samtale og selvrefleksjon:
- Maria skyndte seg avsides for å hvile. Hvilke grep trenger du å ta for at ikke hverdagen og ukene går uten at du får satt av nødvendig tid til å hvile?
- Nærkontakt med Jesus førte med seg at fosteret Johannes reagerte. På hvilke måter reagerer du når du hører og leser om Jesus Kristus? Hvorfor klarer så få mennesker å holde seg nøytrale til Bibelens budskap?
- Hva ligger i det «å være velsignet» og «å være til velsignelse»? (v.42)
- Hvilken sammenheng finner vi mellom åndsfylde og tilbedelse? (v.41)
- Hvordan og hvorfor reagerer Maria og Sakarja så ulikt på engelen Gabriels beskjed?
