–Jeg ble frigjort fra helvete

FN estimerer at menneskehandel er den nest største ulovlige industrien i verden. Klara (illustrasjonsfoto) ble reddet, men barn, kvinner og menn verden over er fortsatt moderne slaver. Norea ønsker å formidle gjennom radiosendinger og bønnegrupper at Gud elsker sine verdifulle skapninger. Ingen mennesker har en prislapp, men er uendelig mye verdt i Guds øyne. Istockphotos

–Tre fremmede menn tvang meg til å åpne døra, stormet inn og voldtok meg, en etter en. Mannen jeg trodde var min kjæreste, hadde solgt meg til dem, og jeg så ham aldri igjen, forteller albanske Klara om hvordan hennes mareritt som offer for menneskehandel begynte. I etterkant har bønnebevegelsen Håpets kvinner gitt henne fremtidshåp. Her forteller hun sin historie:

– Mennene kunne like så godt ha revet ut hjertet mitt og tråkket på det. På hotellrommet i Hellas milevis unna den fattige landsbyen som var mitt hjem forsvant de virkelige drømmene mine. Jeg skulle bli doktor, slik pappa alltid ønsket for meg mens han levde. Alle syntes jeg var smart og vakker på skolen, men familien min hadde ikke råd til å sende meg på universitet.

Ingen røde lys

– Da jeg møtte drømmemannen, trodde jeg at livet ville ta en ny sving. Jeg så ingen faresignaler, ingenting røde lys. Jeg var 17 år og ble behandlet som en prinsesse av en mann som alltid lovet å elske meg. Jeg var forelsket og levde på en rosa sky, levde på rusen jeg fikk av de mange kjærlighetserklæringene, gavene og blomstene. Nå kunne jeg bli doktor, trodde jeg, og gifte meg med mannen som forstod meg fullt og helt. Men lykken vår var hemmelig, for familien min ville ha stoppet oss. De syntes jeg var for ung, med god grunn. Men jeg klarte uten problemer å skjule våre planer om å flytte til Hellas.

– Passet mitt var det han som ordnet, siden jeg var mindreårig. Etter ett døgns reise kom vi over grensen til Hellas og et hotell. Jeg burde bare hvile på hotellrommet, sa han til meg. Han skulle møte en kamerat, som ville sørge for både arbeid og bosted til min kjære. Det eneste skåret i gleden min den dagen var familien min. Jeg bekymret meg for om de noen gang ville tilgi meg. Ville de noen gang vite hvor jeg var? Men jeg skjøv tankene bort så godt jeg kunne.

Passet var kvitteringen

– Jeg så aldri kjæresten min igjen etter den morgenen. Samme ettermiddag tvang tre fremmende menn meg til å åpne døra, stormet inn og voldtok meg, en etter en. Mannen jeg trodde var min kjæreste, hadde solgt meg til dem. De hadde passet mitt og andre dokumenter som bevis, selve kvitteringen på meg.

– Frykt, håpløshet, skam, smerte. Jeg kjente på alle disse følelsene i tida framover. Frykt for å bli drept dersom jeg rømte. Håpløshet fordi drømmeprinsen var borte. Ingen kunne hjelpe meg her. Skammen over at brødrene mine ville anse meg som verdiløs om de visste at jeg var prostituert. Smerten etter hver gang jeg ble voldtatt, tårene inni meg, slagene på huden min.

For skitten til å be

– Jeg ble flyttet til et annet hotell, med jenter fra Moldova, Ukrainia, Russland og andre europeiske land. Noen av dem hadde jobbet der i nesten fem år. Hallikene tvang oss til å betjene 25 menn om dagen. Hele dagen var vi fanger som bare ventet på dem. Jeg følte meg skitten. Trosset frykten og prøvde å rømme. Straffen min da jeg ble tatt, var å leve uten vann og mat i en hel uke.

– Mange lange og søvnløse netter senere ble jeg solgt til en mann i en annen gresk by. Her skulle jeg få tak i kunder på gata. Jeg og de andre jentene risikerte nådeløs tortur dersom vi ikke betjente 50 menn om dagen. Pengene tok hallikene – vi var slaver på alle mulige måter. Jeg følte meg for skitten til å be, trodde at jeg var verdiløs. Brødrene mine kunne drepe meg for å beholde familiens ære. I min kultur er en prostituert verdt mindre enn en skitten hund. Jeg vurderte å ta mitt eget liv, men var ikke sterk nok.

Reddende engler

– Alt endret seg da jeg traff henne. Den greske damen som løy til hallikene på gata der jeg jobbet, og sa hun bare snakket med meg fordi jeg minte så om hennes datter. I virkeligheten hvisket hun inn i øret mitt mens hun ga meg en klem at hun ville hjelpe meg med å rømme. Jeg måtte være på plass på samme sted og tid uka etter.

– Jeg begynte å tro så smått at det fantes en utvei. De neste dagene behandlet jeg alle med respekt for beholde tilliten deres. Uka etter var jeg på plass, og ventet på min reddende engel. Hun hadde sendt en ung mann. Alt gikk etter planen, men jeg var likevel redd. Tenk om jeg ble stjålet av en annen hallik? Skulle jeg be ham om å stoppe bilen? Men jeg hadde fortsatt håp.

– Endelig stoppet bilen, og jeg kjente igjen den greske damen som smilte til meg. Samme natt kjørte hun meg til den albanske grensen, og informerte politiet. Jeg var trygg, og et to år langt mareritt var endelig over.

– Nå, flere år senere, ser livet helt annerledes ut. Vennene mine i Håpets kvinner bønnenettverk hjelper meg mye. Jeg har klart å fullføre videregående, slik at jeg kan bli doktor. Vennene mine oppmuntrer meg og husker på meg i bønn. Fortsatt er sårene mine dype, og jeg sliter med selvmordstanker, men jeg stoler på Gud nå. Jeg vil fortsette å be med mine venner, og holde fast på min nye tro. Gud har gjort meg til en ny skapning, avslutter Klara.

Kvinner, barn og menn blir solgt til Albania, eller solgt fra Albania til andre europeiske land. Norea er engasjert i Håpets kvinner i Albania, og støtter radioprogram og bønnearbeidet her. Bønnegrupper som Klara er med i ber hver måned for lidende kvinner verden over. Radioprogrammet Håpets kvinner forteller at Gud elsker dem. Jenter og kvinner i Albania og i Noreas andre prosjektland får gjennom radio og bønnegrupper visshet om at de er verdifulle, og ikke til salgs!

Les våre nyeste artikler om Mediemisjon