En ansvarlig, gudfryktig leder: Nehemja. 1.

Når vi går inn i siste fase i livet, blir vi fritatt for ansvar i yrkeslivet. Men vi har et like stort ansvar i de relasjonene og frivillige oppgavene som ligger nær for oss. 

Men det ansvaret bærer vi ikke alene. Vi kan legge det over på Gud. 

Hvis du vil at barn og barnebarn skal ha bakkekontakt, kan du bare legge et ansvar på dem. Noen mennesker vokser med ansvaret. Noen bare eser opp. En av de største gavene vi kan gi barn og barnebarn, er å vise dem bønnens vei. 

Å utvise ansvar er ikke det samme som å være autoritær. Den som misbruker autoritet, bør miste den. Sunn ansvarlighet er å kunne svare for det som en er betrodd. Vi står alltid til ansvar for noen, i siste instans for Gud. 

Bibelen presenterer oss for en god rollemodell i det å vise ansvar og lederskap og det å be. Jeg tenker på Nehemja. En hel bok i Bibelen er skrevet av ham og om ham. I dag skal vi se på det første kapitlet, der hovedtemaet er ansvar og bønn. 


Vi kan si at Nehemja var en kristen politiker. Han ville tjene Gud og folket, ja, han tjente Gud ved å tjene folket. Men han så også sin oppgave som åndelig leder, som pastor og hyrde for folket sitt. Han var en leder, en bønnens mann, som det er sagt, fra knærne og helt opp. 

En urolig tid

Vi er i året 445 før Kristus. Nehemja bor og arbeider i et fremmed land. Forfedrene hans var bortført dit seksti år tidligere. Artaxerxes sitter på tronen i Persia. Jøden Nehemja sitter som høyeste sivile embetsmann for ham. Generasjonene før ham hadde opplevd en forandring i maktforholdene i verden. Nebukadnesar, kongen i Babylon, hadde ødelagt Egypt, og hærene hans hadde invadert Syria og Palestina. Jeremia var profet og hadde advart folket og bedt dem vende seg til Herren. Men de hørte ikke, og den babylonske krigsmaskinen hadde knust Jerusalem og bortført folket i eksil. 

Folket i nordriket var bortført lenge før av assyrerne. De spredte jødene for alle vinder. Men babylonerne hadde i det minste respekt for dem som et eget folk.
Så ble Persia den store makten, og nå kunne små grupper av jødene etter hvert vende tilbake, først under Serubabel, senere under Esra, som fikk bygd opp igjen templet. Men stadig var murene rundt byen i ruiner. Den var forsvarsløs. Ikke rart at få ville bo der. Her kommer Nehemja inn i bildet. 

Munnskjenk

Nehemja oppholdt seg i kongens vinterpalass, i dagens Iran. En mer ansvarsfull politisk stilling kunne han neppe ha fått i den tids verden. Han var munnskjenk, det vil si kongens aller nærmeste livvakt, idet han skulle smake på all mat og drikke majesteten skulle ta til seg. Var noe forgiftet, var det slutt på munnskjenken, men kongen ble berget. Munnskjenk, ja vel, men han var noe mye mer: En blanding av seremonimester og statsminister. Han var kongens høyst betrodde tjener. 

Så kan en spørre: Hva hadde en Guds mann å gjøre i en slik oppgave? Han var nok kalt dit fordi han var ytterst pålitelig. Han tok på alvor at han kunne tjene Gud der Herren hadde plassert ham, også som politiker og statsmann. 

Vi leser fra første kapittel i Nehemjas bok:
«Nehemjas, Hakaljas sønns ord. – I måneden kislev, i det tjuende året [det vil si det 20. året i Artaxerxes’ regjeringstid], da jeg var i borgen Susan, kom Hanani, en av mine brødre, og noen andre menn fra Juda. Jeg spurte dem da om jødene – den rest som var blitt frelst fra fangenskapet – og om Jerusalem. De svarte meg: De som er blitt befridd fra fangenskapet og nå bor der i landskapet, er i stor ulykke og vanære. Jerusalems mur er nedrevet og portene er oppbrent.» 

Motløse og undertrykt

Guds folk var altså motløse og undertrykt av andre. I stedet for å være et lys for folkene var jødene blitt som en vits. 

Hvordan reagerte Nehemja på denne nyheten som broren fortalte? Hvordan han reagerte, viser hva slags stoff han var laget av. Vi ser hva slags ansvar han kjente, og hvem han pleide å vende seg til når noe presset på. Han skriver: «Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt og sørget dag etter dag. Jeg fastet og bad for himmelens Guds åsyn.» 

Hvor mange politikere viser innlevelse på denne måten? Nehemja var en ener. Han så nøden og ble sterkt personlig involvert i den. Hvem ellers ville blitt det? Her var det snakk om mennesker han aldri hadde sett. De holdt til mange dagsreiser unna. Likevel: Han ble grepet til tårer. Han fastet og ba i flere dager. 

En medarbeider i Frelsesarmeens første tid kjempet for å lykkes i arbeidet sitt. Han sendte et telegram til general Booth for å be om råd. Generalen sendte ham et svartelegram med to ord: «Prøv tårer.» 

En dyp, personlig omsorg

Dette var grunnleggende også i Nehemjas reaksjon og i hans kall: En dyp, personlig kjærlighet og omsorg, som engasjerte ham på alle plan, så han gråt. Han satt tett på den mektigste maktpersonen i den daværende verden. Men likevel kjente han seg hjelpeløs. For hvis ikke Gud styrer og leder, kan ikke mennesker få til noe. 

Når vi nå leser bønnen Nehemja ba, vil jeg underveis peke på sju trekk ved holdningen hans og selve bønnen. Det er en storslått bønn. 

Jeg er vokst opp i en familie med mange brødre. Det ble naturlig at vi arvet klær av hverandre. Om jeg en stund gikk i for store klær, kunne alle skjønne at nå hadde jeg arvet et plagg. Men det var jo en sjanse for at jeg vokste meg inn i det etter hvert. Og etter en stund kom hendene frem fra ermene. 

Nehemjas bønn er noen nummer for stor for meg, og kanskje også for deg. Men vi vokser ved å leve oss inn i den. Og vi lever oss inn i den ved å vokse i troen og bønnen. 

Sju trekk ved Nehemjas bønn

Altså, sju trekk ved Nehemjas bønn. Disse trekkene er et fint forbilde for all bønn. Det første har jeg allerede nevnt: 1. Han så klart nøden og ble personlig engasjert av den. 

Likegyldigheten er en fare for oss alle. Den er verre enn både hat og mye annet. Av og til ser vi ikke nøden fordi vi ikke har stilt noen spørsmål. Naturligvis burde folk si fra hvordan de har det. Men de fleste forteller det ikke, for de vil ikke være selvopptatte og til bry, og de liker ikke å klage. 

Å spørre ut fra nysgjerrighet er én ting. Å spørre ut fra omsorg er noe helt annet. Da engasjerer vi ikke hodet, men hjertet. Vi kan bli overrasket, på godt eller ondt. Men det blir et mye varmere samfunn når vi spør hverandre: «Hvordan står det egentlig til med deg?» 

For det andre: 2. Nehemja går til Gud med problemet. 

«Og jeg sa,» skriver han. «Å, Herre, himmelens Gud! Du store og forferdelige Gud, som holder din pakt og bevarer din miskunnhet mot dem som elsker deg og holder dine bud!» Han innleder en bønn som fyller resten av dette første kapitlet. Det første leddet i bønnen er overveldende i sin kontrast til våre lettvinte og overfladiske bønner. Når Gud blir stor, blir problemene våre desto mindre. 

Her ser vi samtidig det tredje trekket ved hans holdning: 3. Han begynner bønnen med å lovprise og takke Gud. Bønn er ikke å trykke på en knapp på en automat. Det er å tre inn for himmelens trone. Vi trenger ikke være oppdresset og velformulert. Men vi bør ha den holdningen at Gud er stor og ufattelig. Himmelen er for liten til å romme ham. Herren er både skremmende og varmhjertet, han er forferdelig og kjærlig. 

Ligger ham sterkt på hjertet

Så sier Nehemja at dette han nå ber om, ligger ham sterkt på hjertet, vers 6: 

«La ditt øre være åpent og dine øyne opplatt, så du hører på din tjeners bønn! Både dag og natt ber jeg nå for ditt åsyn for dine tjenere Israels barn, idet jeg bekjenner Israels barns synder, som vi har gjort mot deg! Både jeg og min fars hus har syndet. Vi har båret oss ille at mot deg og ikke holdt de bud og forskrifter og lover som du gav din tjener Moses.» 

Merk deg det neste trekket ved bønnen: 4. Nehemja bekjenner syndene til folket. 

Syndene er ikke bare sleivspark og tabber de har gjort. Nei, sier han, vi har gjort disse syndene mot deg, Gud. Han bekjenner at også han selv er en del av problemet: «Både jeg og min fars hus har syndet. Vi har båret oss ille at mot deg.» 

Det neste særtrekket ved Nehemjas bønn er 5. at han griper fatt i Guds løfte, idet han sier, vers 8: «Kom i hu det ordet som du talte til din tjener Moses da du sa: Om dere er troløse, så vil jeg spre dere blant folkene. Men dersom dere omvender dere til meg og holder mine bud og lever etter dem, da vil jeg, selv om de bortdrevne blant dere er ved himmelens ende, samle dem derfra og føre dem til det sted jeg har utvalgt til bolig for mitt navn.» 

En parallell til dette finner vi i Salme 27,8, der salmeskriveren sier: «Mitt hjerte holder fram for deg [ditt ord].» Og dette ordet lyder: «Søk mitt åsyn!» Dermed kan den som ber, frimodig si: «Herre, jeg søker ditt åsyn.» 

Medvind for syklister

Hørte du om den komikeren som for noen år siden lot seg velge inn i det danske folketinget? Valgløftene hans gikk ut på at de skulle få bedre vær, medvind for syklister, kortere køer i butikkene og bedre julepresanger. Han fikk 24000 stemmer. Han sa: «Ærlig talt tror jeg folk valgte meg fordi løftene mine er like lite å stole på som løftene fra de vanlige politiske partiene.» 

Det er noe helt annet med Guds løfter. Da knytter vi oss til hva Gud er og gir. Jesus lærte oss å be i hans navn. Det betyr at vi identifiserer oss med hva Jesus selv ønsker. Vi kommer med fullmakt fra ham. Vi er villige til å prøve å tenke Guds tanker. Vi ber med Bibelen i hånden. 

Hør hvordan den ansvarlige Nehemja bevisst 6. legger ansvaret på Gud. For han sier: «De er dine tjenere og ditt folk, som du har utfridd med din store kraft og din sterke hånd. Å Herre! La ditt øre gi akt på din tjeners og dine tjeneres bønn, de som gjerne vil frykte ditt navn!» 

I løpet av noen setninger nevner han Gud og hans navn, deg og ditt, hele ti ganger. Hele oppmerksomheten hans er rettet mot Herren i himmelen. 

Guds eget vesen å være god

Jeg stanser opp litt og tar et sidesprang inn i andre bibeltekster som viser Herrens omsorg for det utvalgte folket sitt. De viser at Nehemja appellerer til Guds eget vesen som allmektig og kjærlig Gud. 

Det står i Dommerboken 10,16 at folket skilte de seg av med de fremmede gudene og tjente Herren. Hvordan reagerte Gud da? Det står: «Da kunne han ikke tåle å se på Israels nød.» Slik er Gud. Han orker ikke å se at de gudfryktige har det vondt. 

Enda sterkere står det hos profeten Hosea 11,8: «Hvordan skal jeg kunne oppgi deg, Efra'im? Hvordan skal jeg kunne gi deg til pris, Israel? Hvordan skal jeg kunne gi deg opp som Adma, gjøre med deg som med Sebo'im? Mitt hjerte vender seg i meg, all min medynk våkner.» 

Også Nehemja kan bære ansvar

Herren har omsorg for folket sitt, uten tvil. Dette tar Nehemja fatt i og minner om overfor Gud. Likevel, selv om Nehemja legger ansvaret på Gud, skyver han ikke fra seg sitt personlige ansvar. 7. Han er villig til å ta sin del av ansvaret. Han stiller seg til disposisjon for å gjøre noe dristig i Herrens navn. Derfor ber han, vers 11: «La det i dag lykkes for din tjener, og la ham finne barmhjertighet hos denne mannen! – Jeg var den gang munnskjenk hos kongen.» 

Nehemja er en bønnens mann. Han gripes av nøden, går til Gud, lovpriser Herren, bekjenner synd, griper fatt i Guds løfter, legger ansvaret over på Gud, og er likevel villig til å ta på seg sin del av ansvaret. 

Han ba ikke bare noen dager. Etter noen dager var han bare kommet i gang. Han ba i fire måneder. Vi er lite kjent med en slik form for bønn. Vi gir opp hvis det ikke hender noe i løpet av noen minutter, som om vi venter at mikrobølgeovnen skal si pling. Har vi holdt på en uke, er vi veldig imponert av oss selv. Eller helt motløse. 

De hellige i gammel tid hadde lært noe om utholdenhet i bønn. De visste at vi må be med tålmodighet og vente på Herrens time. Om Moses står det i Hebreerbrevet at «han holdt ut som om han så den usynlige» (Heb 11,27). 

Ja, det var usynlig for Nehemja, det han ba om. Oppgaven han mer og mer kjente seg kalt til, å gjenreise Jerusalems murer, lå omlag 1300 kilometer unna! 

OPL038