Et vitnesbyrd til oppmuntring
Dette er et spesielt vers for mamma og meg. 13. mai 1977 var jeg nesten to år, og jeg var med henne ut i hagen. Hun skulle plante ut knoller som hadde overvintret i kjelleren. Utetrappa opp fra kjelleren hadde en stor tre-lem som et deksel over seg, men nå var lemmen satt opp, støttet med en stokk, slik at vi kunne gå fritt ut og inn. Akkurat da jeg klatra opp trappa, blåste stokken vekk, og hodet mitt ble klemt mellom den tunge lemmen og steinmuren. Legene sa at jeg var millimeter fra å bli drept eller hjerneskada.
Jeg kan bare forestille meg hvor skremmende det var for mamma, og det sjokket og skyldfølelsen hun satt igjen med. Hun ba: "Gud, nå slår jeg tilfeldig opp i Bibelen. Hvis du lever og ser meg, vis meg det!" Øynene hennes falt på dette verset, til stor trøst og oppmuntring!
Det ble likevel et tøft besøk på sykehuset, netter med lite søvn og mange blikk på 17.mai, da vi feiret nasjonaldagen. Jeg så ikke ut. Men jeg ble helt fin igjen, har ingen mén eller minner. Bare et spesielt forhold til dette verset! Og jeg forteller om det ganske enkelt for å vitne om Guds nåde!
Og kanskje har du også slike opplevelser, dette at Gud så deg i en veldig vanskelig situasjon, og at Han kom med sitt Ord for å gi deg trøst og oppmuntring. Hold fast ved dem! Del dem med andre, slik at vi kan få høre om Guds nåde og omsorg for oss alle.
Av Eli Fuglestad.
TFT 686.
