Når Gud møter oss i lidelsen

Job opplevde umenneskelige tragedier og lidelser (kap.1). Vennene prøvde å finne årsaken, men det ble bare feil. Det kan vi lese om i mange kapitler (kap. 2-31). Etter en lengre stund kom en ung mann kom inn fra sidelinja (kap. 32) og sa det som var rett. Det var ikke nok, men kanskje banet han veien for Gud? Det var først da Gud selv svarte Job, at han fikk trøst. Gud forklarte ikke lidelsen, men pekte i stedet på seg selv og sin storhet (kap. 38-41). Det var nok for Job. Gud ba ham om å be for vennene sine og tilgi dem, og så ble Job velsignet mer enn før. 

Det er et mønster her som vi kan kjenne igjen og lære av. Å forklare lidelse er gjerne feil ende å begynne i. Hvis vi sier det som er rett, rydder det vei for Herren. Men når den som lir får et personlig møte med Ham, da starter forvandlingen! Da peker Gud på seg og sin storhet. Og så ber Han oss om å be for og tilgi dem som såret på veien. Og så velsigner Han. Jeg har opplevd det. Kanskje har du og? La oss hjelpe hverandre og si det som er sant i møte med lidelsen. Og si det i kjærlighet, og så kan vi få dette møtet med den store Gud og si som Job: Før hadde jeg bare hørt om deg, nå har jeg sett deg med egne øyne!

av Eli Fuglestad

TFT560